Du har, enten du liker det eller ei, overtatt arbeidsoppgavene som saksbehandlerne i Skatteetaten tidligere hadde.
Skattelovene av 1911 introduserte for alvor det vi i dag gjenkjenner som grunnlagsdata. Banker, sakførere og andre som forvaltet penger på vegne av skattytere ble nå pålagt ved lov å gi opplysninger om midler skattytere hadde innestående. Imidlertid slapp man å gi disse med mindre ligningsmyndighetene ba særskilt om det når det skulle lignes.
Grunnen til at det ikke ble en plikt var, ifølge verket «På ære og samvittighet», at det krevde at man «maatte sætte et altfor uforholdsmessig apparat i bevægelse». Men selv om bankene til å begynne med hadde sine innsigelser, og sågar nektet å gi ut opplysninger i enkelte tilfeller, endte det som det måtte – staten vant frem.
Dette må sies å være starten på en utvikling som vi i dag ser (de foreløpige) resultatene av.
Det er i større og større grad næringslivet og personlige skattytere som står for ligningsarbeidet som tidligere ble utført av Skatteetaten. Den primære oppgaven til etaten har nå blitt kontroll. I forbindelse med selvangivelsen får Skatteetaten inn en lang rekke opplysninger om deg. I 2012 ble det innrapportert 57,9 millioner oppgaver fra arbeidsgivere, pensjonsutbetalere, banker, finansinstitusjoner, forsikringsselskaper, barnehager, borettslag, fagforeninger og så videre.
Samtidig vet vi, og Skatteetaten, at når det er feil i selvangivelsen beror det ofte på mangler i en eller flere innberetninger fra en ekstern oppgavegiver.
Ansvaret for at selvangivelsen blir korrekt ligger imidlertid fortsatt på deg. Om Skatteetaten gjør feil eller det er feil i grunnlagsdata har mindre å si – du har ansvaret for å kontrollere at alt som står i selvangivelsen er korrekt.
Vi har altså gått fra at skattemyndighetene utfører et ligningsarbeid til at det er den enkelte skattyter som utfører ligningsarbeidet. Du har, enten du liker det eller ei, overtatt arbeidsoppgavene som saksbehandlerne i Skatteetaten tidligere hadde.
Utviklingen har foregått over lang tid, og det har vært en ønsket utvikling fra mange hold. Men den er ikke problemfri. Det kanskje aller største problemet med dette er at ansvaret en som skattyter har er stort – større enn mange er klar over.
Over 2,7 millioner skattytere benyttet seg i fjor av leveringsfritaket. Det vil si at de godtok alt som stod i den forhåndsutfylte selvangivelsen. Mange av dem burde sannsynligvis ikke gjort det. Årlig får noen tusen skattytere tilleggsskatt fordi de ikke har sjekket selvangivelsen godt nok. Vi har sett eksempler på skattytere som har fått en ekstraregning på nærmere 100.000 kroner på grunn av dette.
I tillegg er det mange som årlig mister fradrag de burde hatt.
Det er derfor all mulig grunn til å sjekke selvangivelsen nøye. Både for å unngå (unødvendig) tilleggsskatt – og for å sikre at du ikke betaler mer enn du skal i skatt.
Samtidig er det, på det politiske plan grunn til å se nærmere på forholdet mellom Skatteetaten og skattyter. Når skattyter bærer stadig mer av risikoen for at selvangivelsen er korrekt, bør skattyter også ha de samme mulighetene som Skatteetaten til å gjøre endringer på selvangivelsen tidligere år.
Slik er det ikke i dag.
