Likebehandling av saker er et mål Skatteetaten skal leve opp til hver eneste dag. Med god grunn. Ulik behandling av like saker skaper et skattesystem som er preget av uforutsigbarhet og tilfeldigheter, og i ytterste konsekvens er ulik behandling av skattesaker med på å undergrave tilliten til skattesystemet.
Like fullt kommer Skatteetaten i år til å skattlegge jevngamle personer med helt like inntektsforhold, helt like formuesforhold og identiske utgifter ulikt. Og det kommer, ifølge Finansdepartementet og politikerne, til å være riktig.
Hvordan kan så dette skje – uten at noen reagerer?
Forklaringen finner vi i særfradraget for store sykdomsutgifter. Den forrige regjeringen vedtok at dette fradraget skulle fases ut, slik at det fra og med 2015 ikke lenger var mulig å få fradrag for denne type utgifter.
Begrunnelsen for å fjerne fradraget var blant annet at særfradraget er vanskelig å praktisere, og at det er stor usikkerhet om hvilke utgifter man kunne få fradrag for. I tillegg ble det vektlagt at «Skatteetaten bruker uforholdsmessig store ressurser på ordningen». Og det var nok litt av grunnen til at det kun var de som allerede hadde fått særfradraget i 2010 OG 2011 som kan kreve fradrag i år. For alle andre er døren stengt.
Det spiller ingen rolle om du har 6.000 eller 50.000 i sykdomsutgifter – hadde du ikke fradraget i både 2010 og 2011 får du ikke fradrag for disse utgiftene i årets selvangivelse.
Dermed har vi havnet i den situasjonen at to kronisk syke personer, med identisk inntekt, identisk formue/gjeld og identiske sykdomsutgifter blir behandlet vidt forskjellig i skatteoppgjøret – avhengig av om de var så «heldige» at de hadde høye utgifter i de to årene det er snakk om, eller om de var uheldige og hadde lave sykdomsutgifter.
Den nye regjeringen har også varslet at sykdomsfradraget kommer til å bestå inntil man har på plass en ny ordning, noe man har begynt å jobbe med. Men inntil den nye ordningen er på plass, noe som fort kan ta tid, er det altså slik at det bare er de som hadde krav på sykdomsfradraget i 2010 og 2011 som kan kreve dette fradraget fremover.
Det er derfor bare å håpe at Finansdepartementet løser en knute som virker å være komplisert; å få på plass et enkelt system som sikrer at personer med høye sykdomsutgifter får en lik behandling, uavhengig av sykdom og diagnose.
Dette er ikke enkelt, men det kan ikke være slik at løsningen er at personer med identisk inntekt og formue, og ellers like sykdomsutgifter, ikke får lik skatt. Det er hverken rimelig eller fornuftig behandling av skattebetalere.
