I flere innlegg i Dagens Næringsliv anklages skatteetaten for at høyest mulig skatt er målet deres. Direktør i Skattedirektoratet Sven Rune Greni imøtegår beskyldningene i et innlegg 6. januar. Ifølge Greni er det riktig skatt som er målet, og han tilbakeviser at skattemyndighetene «bevisst foretar vurderinger i strid med regelverket».
Dersom saksbehandler bevisst foretok vurderinger i strid med regelverket ville vel dette kvalifisert til avskjed. Diskusjonen handler om mer enn dette.
Skatterett er ikke eksakt vitenskap; skatteplikten er av og til usikker og vurderingene kan være skjønnspregede. I denne virkeligheten har det betydning hvilke signaler ledelsen i Skattedirektoratet sender ut. I publikasjonen «Skatteetatens strategier 2010 – 2015» er det ikke uttalt at målet er å fastsette riktig skatt. I stedet uttales det at «Skatteetatens oppdrag er å sikre inntekter for å finansiere fellesskapet». Hvis siktepunktet i den enkelte sak er å sikre inntekter for å finansiere fellesskapet, kan det bære galt av sted.
Jeg trenger ikke gå lenger enn til et vedtak jeg fikk på mitt bord forrige uke for å illustrere mitt poeng: Forholdet i saken var at skattyter var ilagt tilleggsskatt med knappe 50.000 kroner fordi han ikke hadde korrigert manglende opplysninger i selvangivelsen. Opplysningssvikten i hans selvangivelse skyldtes en rekke uheldige omstendigheter, som begynte med at skattyter ikke mottok noen selvangivelse i posten. Skattyter hadde tidligere år alltid fått tilsendt selvangivelsen, og når han nå ikke mottok den i posten, antok han at ny praksis var at alt skulle gjennomføres elektronisk. Lønnsoppgaven han tidligere hadde mottatt fra arbeidsgiver var korrekt, og skattyter hadde ellers ingen endringer. Når han ikke hadde noen selvangivelse å kontrollere, slo han seg derfor til ro med dette.
I ettertid viste det seg at arbeidsgiver hadde innberettet lønnsinntekten tidsnok til at den kom med ved ligningen, men for sent til at den kom med i den forhåndsutfylte selvangivelsen. Selvangivelsen som skattyter ikke leverte ble derfor feil, og i utgangspunktet skal det da ilegges tilleggsskatt med 30 prosent, noe som også ble gjort.
Tilleggsskatt skal ikke ilegges når skattyters opplysningssvikt skyldes unnskyldelige forhold. I klagen fremholdt skattyter derfor at hans villfarelse måtte være unnskyldelig: Han kunne klart nok ikke lastes for ikke å ha mottatt selvangivelsen, og hans villfarelse skyldtes nettopp dette. I tillegg hadde han all grunn til å tro at opplysningene om hans lønnsinntekt stemte – lønns- og trekkoppgaven hadde jo vært korrekt.
Skattemyndighetene var likevel ikke til å rikke; de la i klageomgangen til grunn at han med klar sannsynlighetsovervekt kunne lastes for opplysningssvikten fordi han ikke etterlyste selvangivelsen.
Vurderingene skattekontoret gjør i denne saken bidrar klart nok til «å sikre inntekter for å finansiere fellesskapet» – i dette tilfellet nesten 50.000 kroner i tilleggsskatt fra en vanlig lønnsmottaker.
Jeg opplever imidlertid vurderingene som klart for strenge. Og spørsmålet som reiser seg er om det er utydelige eller manglende signaler fra ledelsen i Skattedirektoratet som er årsaken, jf. også deres strategi for årene 2010 til 2015?
Finansdepartementet og Stortinget har i lengre tid gitt signaler om at unnskyldningsgrunnene skal benyttes mer, og da de nye reglene om tilleggsskatt ble innført, het det i forarbeidene (Ot.prp. nr. 82 (2008-2009)):
«Etter departementets oppfatning er det grunn til å anvende unnskyldningsgrunnene i noe større utstrekning enn i dag. Spesielt bør unntaket som gjelder annen årsak som ikke kan legges skattyter til last, vurderes anvendt i noe større utstrekning. For å sikre at unnskyldningsgrunnene får større anvendelse enn i dag, foreslår departementet derfor å endre ordlyden i bestemmelsen om unnskyldningsgrunner.»
Skattemyndighetene klarer tydeligvis ikke å følge opp departementets intensjoner, for i Prop. 1 LS (2011-2012) er spørsmålet igjen på dagsorden, og departementet uttaler da:
«Samtidig er det viktig å oppfylle intensjonen med større anvendelse av reglene om unnskyldelige forhold. Departementet vil derfor ta opp dette med Skattedirektoratet, for å sikre at etaten anvender unntaket for tilleggsskatt i tråd med intensjonene.»
Ytre etat følger fortsatt ikke intensjonene fra lovgiver og departement. Hvorfor når ikke signalene frem?
Dette innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 13. januar 2012.
