Økonomi kommer av «husholdning». Farmor (f. 1917) kunne kunsten å husholdere med knappe ressurser. Noe av forklaringen er at ressursene var knappere og prioriteringene hardere på hennes tid.
Hovedforklaringen er holdninger. Hun hadde den største respekt for penger. Hun var nemlig godt klar over kostnaden ved å skaffe dem til veie.
Ingen forlanger at enhver offentlig krone skal forvaltes optimalt. Men hvis vi er enige om at det sløses med fellesskapets ressurser, bør vi også kunne enes om at mistillit og avmakt er prisen vi betaler.
Landet vårt er stort. Mye er gjort, men en del som er gjort burde ha vært ugjort eller ha vært gjort langt bedre. Det er for mange saker og prosjekter som etterlater inntrykk av slums og slendrian i planlegging, beregning og gjennomføring.
Jeg skjønner at det er vanskeligere å bygge samfunn enn å lage familiemiddag eller drive en husholdning, men i prinsippet handler det om det samme. Stjernekokken Marco Pierre White sier det flott:
«Perfection is lots of small things done well.»
Det handler om kunnskap, respekt og grundighet. Om hva vi skal, hva som skal til, hvilke som involveres, rekkefølgen på gjøremålene, kvalitet og pris, gjennomføring og oppfølging, og om å få til et godt sluttprodukt – til nytte og glede for oss alle. Kort sagt: Om å gjøre de riktige tingene riktig.
Lite er så fåfengt som å gjøre riktig det som aldri skulle ha vært gjort. Det toppes kanskje bare av å gjøre galt det som aldri skulle ha vært gjort. I begge tilfellene melder mistilliten og avmakten seg.
Det er forskjell på privat og offentlig sløsing. Pengene er anskaffet på ulikt vis og det er ulik grad av betalingsfrivillighet. Jeg forstår hvorfor vi må betale skatt. Jeg aksepterer det fullt ut. Men jeg sliter med å oppleve ekte glede ved det.
Serien av omtalte enkeltsaker knekker av og til gleden: Millioner av kroner er gått med til et designertoalett i veikanten. Kjempesprekk ved byggingen av et nytt hovedbibliotek kort tid etter byggestart. Dyre rundkjøringer som veldig få benytter seg av. Et stort og kostnadskrevende forsvar som det diskuteres om er i stand til å ivareta dets primæroppgave: Å være et godt nok forsvar.
Jeg er langt unna pur ekstase når jeg leser slike historier. Oppgitthet er mer dekkende. Avmakt er det samme.
Jeg stemmer. Jeg forstår at det er min mulighet til å påvirke. Men jeg ble ikke stemmeberettiget i går. Det er ikke mitt inntrykk at sløsing oppsto i går. Avmaktsfølelsen biter seg fast.
Egeninteressen er en god læremester og drivkraft, men den kommer best til sin rett når den går hånd i hånd med fellesskapsinteressen. For det er i min egeninteresse at både samfunnet og folk rundt meg har det bra. Også fordi noens problemer fort kan bli alles problemer. Lagspill er tuftet på det tankesettet. Samfunn bør være tuftet på det samme. For også i et samfunn spiller vi på samme lag. Vi bør i hvert fall gjøre det, hvis vi vil skape et godt samfunn.
Å betale skatter og avgifter er en del av samfunnskontrakten. Også denne kontraktens grunnmur består av tillit. Slår den sprekker, melder rådvillheten og avmakten seg. I verste fall kan samfunnshuset bli trekkfullt.
___________________
Bengt Eriksen er tidligere redaktør i Skattebetaleren, erfaren foredragsholder, forhenværende vinner av «Årets Oslo-borger» og nåværende fotballkommentator. I tillegg er han over gjennomsnittet samfunnsinteressert.
Relatert innhold
Skatteetaten må få lov til å jobbe smartere
De viktigste nyhetene i statsbudsjettet 2016
