Det handler om troverdighet

Handlekraft er viktig for å få noe gjort. Men den bør lene seg blytungt på god dømmekraft. Spesielt når man bruker fellesskapets penger.

Politikere og offentlige instanser er avhengig av troverdighet. Troverdighet kan ikke vedtas, den må fortjenes. Riktig nok er Norge et steinrikt land, men hvis folkets tiltro til politikere og offentlige instanser blir til mistro, kan vi bli lutfattige på verdier. Det er ille, for å si det forsiktig.

Et nytt hovedbibliotek er under oppføring i Oslo. Beskrivelsen av prosjektfremdriften føyer seg inn i rekken av saker jeg har lest før. Det sørgelige refrenget går omtrent sånn: Manglende planlegging, ledelse og gjennomføring samt undervurdering av kostnadene.

Det ble vedtatt bygget i 2013. Det skulle stå ferdig i 2016. Nå kan det tidligst stå ferdig i 2019. Kostnadene ble anslått til 2,6 milliarder kroner. Anslaget er steget med 500 millioner kroner. Foreløpig antatt sluttsum er 3,1 milliarder kroner.

Er budsjettsprekk blitt normen? I så fall er det bare trist. Som om slendrian er greit, sløsing ok og omtrentlighet er et mål.

Landet er stappfullt av økonomer og ingeniører. Vi har flust med folk som både kan regne og beregne. Men hva hjelper det, hvis motivasjonen og holdningene svikter?

Jeg tror litt av problemet ligger nettopp her. Skal vi få til et bra samfunn, der omtrentlighet ikke er noe å strebe etter, må de som forvalter fellesskapets ressurser ha en indre drivkraft og gode holdninger. De må være ærgjerrige, besatt av tanken på å gjøre det bedre enn forrige gang. De må anstrenge seg for å få det til. De må ha et eierforhold til det de driver med, og det må gå på stoltheten løs om de ikke får det til. De må rett og slett bruke våre penger på samme måte som de ville brukt sine egne.

Eierforhold kan være vanskelig å få øye på for politikere og ansatte i offentlige instanser, men det er altså dit vi må. Egeninteressen er en god læremester og drivkraft, men kommer først til sin rett når den går hånd i hånd med fellesskapsinteressen.

Ingen er tjent med monumentale bygg fulle av budsjettsprekker.

En liten anekdote i så måte: Jeg savner Bjarne Hope. Den tidligere skattedirektøren møtte ikke rent lite motstand da han dro i gang skatteetatens teknologisatsing. Da jeg intervjuet skattedirektør Hope i 1997, sa han det omtrent slik: Vi skal bruke teknologi for å bedre servicen og kvaliteten og for å effektivisere arbeidet i etaten. Det skal gi oss mer tid til materiell ligning.

Han fremsto samvittighetsfull og oppriktig. En med gode holdninger. En som ville brukerne vel. En som ville gjøre det enklere for deg og meg. Og enklere er det blitt. Ingen savner fire siders utfylling av selvangivelsen med blekk og fjærpenn – på ære og samvittighet!

Teknologi er et hjelpemiddel. Når seks offentlige instanser har utviklet ulike digitale postkasser, virker de å være obstruksjoner. Generalsekretæren i IKT Norge, Per Morten Hoff, sa det slik til dn.no (14.4.2015):

– Det er galskap. Man glemmer totalt brukeren, som må ha svart belte i offentlig sektor for å vite hva som kommer hvor.

Ingen offentlige instanser må glemme brukeren – eller at de forvalter våre penger. Hvis så, går troverdigheten tapt.