Ikke gjør denne momstabben

Stå på kravet ditt og ikke avvent hva Skatteetaten mener. Det er lærdommen vi kan trekke fra en aktuell momssak som til slutt endte opp som en prinsipputtalelse fra Skattedirektoratet.

Et selskap som driver med språkkurs har grunn til å angre på beslutningen om å avvente Skatteetatens avgjørelse av om selskapet skulle betale moms eller ikke. Det fremkommer prinsipputtalelsen Skattedirektoratet kom med 14. juni i år.

Selskapet, som inngår i et konsern som omsetter språkreiser over hele verden, hevdet at all omsetning i selskapet var avgiftsfri etter bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 6-22 annet ledd om fjernleverbare tjenester.

Da selskapet ble registrert i Merverdiavgiftsregisteret, sendte det inn 0-oppgaver for samtlige terminer. Men samtidig det om at det ville bli sendt inn tilleggsoppgaver når Skatteetaten hadde tatt stilling til selskapets avgiftsmessig status. Det burde ikke selskapet gjort.

Både plikt og fritak

Etter en vurdering kom Skatteetaten i august 2014 frem til at selskapet driver en «delt virksomhet». Det vil si dels avgiftspliktig markedsføring og administrasjon og dels formidling av undervisningstjenester som er unntatt fra avgiftsplikt etter merverdiavgiftsloven § 3-5.

Selskapet leverte deretter inn tilleggsoppgaver. Men oppgavene for 1. termin 2012 og eldre terminer ble avvist fordi treårsfristen i merverdiavgiftsloven § 18-3 første ledd annet punktum var utløpt. Oppgavene for 2. termin 2012 og etterfølgende terminer ble postert og utbetalt.

Ikke realitetsbehandlet

Selskapet klaget på at Skatteetaten ikke realitetsbehandlet tilleggsoppgaver mottatt for perioden fra og med 4. termin 2009 til og med 1. termin 2012. Begrunnelsen som ble oppgitt av skattemyndighetene var at oppgavene ble mottatt av skattekontoret etter utløpet av treårsfristen i merverdiavgiftsloven (§ 18-3 første ledd annet punktum).

Skattedirektoratet skriver i sin avgjørelse at når treårsfristen er utløpt, «har ikke avgiftssubjektet lenger noe krav på å få tilbake for mye betalt avgift. Det foreligger således ikke lenger noen rettighet. Men avgiftssubjektet har imidlertid anledning til å gjøre avgiftsmyndighetene oppmerksom på foreldede avgiftskrav og kan anmode om retting ut fra rimelighetshensyn etter merverdiavgiftsloven § 18-1. Avgiftsmyndighetene plikter å vurdere anmodningen, men det vil bare rent unntaksvis være aktuelt å etterkomme en slik anmodning.»

Selvdeklarasjon

Skattedirektoratet fortsetter med at man har vurdert om det er spesielle omstendigheter i denne saken som gjør at tilgodeavgift som er eldre enn tre år, bør fastsettes i medhold av merverdiavgiftsloven § 18-1. Imidlertid kom også Skattedirektoratet til samme konklusjon som skattekontoret: Det fantes ikke slike grunner og pengene selskapet har betalt for mye må regnes som tapt.

«Utgangspunktet er at avgiftssubjektet selv har ansvaret for å sørge for korrekt avgiftsberegning. Avgiftssystemet baserer seg på selvdeklarering. Lovgiver har ment at en tre års frist for å rette feil tilbake i tid, er tilstrekkelig. Innberetning av avgift er en kontinuerlig prosess. Treårsfristen er et kompromiss mellom ønsket om et korrekt avgiftsoppgjør og behovet for å avslutte eldre terminer, altså de hensyn som ligger bak foreldelsesinstituttet.»

Fikk ikke medhold i noe

Samtidig har avgiftsmyndighetene mulighet til å gå hele ti år tilbake i tid. Noe som er begrunnet med behov for en kontrollfunksjon. Det vil si at dersom Skatteetaten i dette tilfellet hadde iverksatt en kontroll, og funnet feil, ville man antageligvis gått lenger tilbake i tid enn tre år. Men for selskapet var det for sent.

«Bare i helt spesielle tilfeller vil det være aktuelt å benytte merverdiavgiftsloven § 18-1 til å fastsette tilgodebeløp for terminer lengre tilbake enn tre år. (…) Selv ikke når feilen baserer seg på en uriktig rettsoppfatning som avgiftsmyndighetene har gitt uttrykk for i tolkningsuttalelser mv., vil det være noen automatikk i å få feilen rettet gjennom en fastsettelse foretatt i medhold av merverdiavgiftsloven § 18-1. Dette henger sammen med det som ovenfor er sagt om avgiftssubjektets ansvar/oppgaver i et system basert på selvdeklarering. Det forutsettes at avgiftssubjektet skaffer seg den nødvendige profesjonelle bistand, av juridisk, regnskapsmessig eller annen art.»

Avventet avgjørelse

Selskapet hadde benyttet rådgivere i saken, og burde kanskje gjort dette annerledes. Men ettersom det var tvil om man skulle betale avgift eller ikke, hadde man avventet Skatteetatens avgjørelse.

«Vi bemerker for det første at A hele veien har vært bistått av fullmektiger med særskilt kompetanse innen merverdiavgift, og at det har vært tre forskjellige fullmektiger, som har representert selskapet i gjeldende tidsrom. Skattekontoret mener at selskapet i samhandling med sin(e) fullmektig(er) hadde tid, anledning og kunnskap til å sende inn tilleggsoppgaver på et langt tidligere tidspunkt, det vil si fra det tidspunkt registrering ble gjennomført i Merverdiavgiftsregisteret den 26. juni 2013 og utover.

Slik det er gjort i denne saken kunne tilleggsoppgaver ha vært vedlagt en forklaring som nærmere redegjorde for beløpene, og eventuelle usikkerhetsmomenter med henblikk på unntaket for formidling av undervisning. En slik innsendelse ville ha forhindret foreldelse av krav til gunst.

Samtidig kunne en slik innsendelse ha fremprovosert et vedtak om etterberegning på materielt grunnlag, eller at skattekontoret fikk postert tilleggsoppgaver innen foreldelsesfristens utløp. At selskapet avventer med å innsende korrekte oppgaver i påvente av skattekontorets avklaring, vil dermed være en økonomisk risiko som avgiftssubjektet selv tar.»

Burde kjørt eget løp

Skattedirektoratet viser også til at en veiledende uttalelse fra Skatteetaten må betraktes som nettopp det, veiledende. Selskapet må selv gjøre en vurdering av om det er momspliktig eller ikke.

«Vi mener at selskapet istedenfor å vente på skattekontoret, skulle ha sendt inn oppgaver basert på selskapets egen oppfatning av hva som var korrekt avgiftsberegning. Dermed ville skattekontoret ha blitt tvunget på banen. Oppgavene ville da enten ha blitt godtatt eller helt eller delvis ikke tatt til følge. I sistnevnte tilfelle ville skattekontoret ha måttet foreta en § 18-1- fastsettelse. Denne kunne selskapet så ha påklaget til Klagenemnda for merverdiavgift, jf. merverdiavgiftsloven § 19-1. Dette betyr at dersom selskapet istedenfor å sende inn 0-oppgaver, hadde sendt inn ordinære omsetningsoppgaver fylt ut etter beste evne, ville man ha unngått foreldelse. Når selskapet og dets hjelpere valgte en annen løsning, må dette bli på egen risiko.»

Nedsiden med dette er imidlertid at selskapet hadde risikert å måtte betale tilleggsavgift. Om dette sier uttalelsen ikke noe om.