Sløseri uten konsekvenser

Det er merkelig at man i det offentlige kan sløse med fellesskapets penger uten å måtte stå til ansvar for det, skriver Karine Ugland Virik.

Interessert i nyheter om skatt, økonomi og avgift? Få vårt nyhetsbrev levert på epost

Med fare for å bli beskyldt for å ikke se lenger enn til nesetippen: Det har vært ganske vanskelig å være i nærheten av Stortinget de siste årene. Årsaken er ikke at politikerne er uutholdelige, men mer at beslutninger tatt på Stortinget har fått store konsekvenser for omgivelsene.

For tre år siden ble det besluttet at Stortinget måtte pusse opp for 1,1 milliarder kroner. Årsaken var blant annet at de skulle ha et nytt postmottak. I tillegg skulle Prinsens gate 26, som er en del av Stortinget og som blant annet inneholder møterom, pusses opp både utvendig og innvendig.

To år etter ble det kjent at milliardbudsjettet sprakk med hele 300 millioner kroner. I høst ble det kjent at sprekken er enda større. Nå er den på 700 millioner kroner. Det vil si at det som var et dyrt prosjekt på 1,1 milliarder kroner har blitt til et kostnadssluk på 1,8 milliarder kroner!

I tillegg ble hele prosjektet forsinket med ett år. Dermed blir flere av Oslos sentrumgater stengte eller vanskelig tilgjengelig i minimum fem år – fordi Stortinget trenger et nytt postmottak, kontorbygg og innkjøring til stortingsgarasjen, til et milliardbeløp.

Til VG forklarer Stortingets administrasjon og ledelse budsjettsprekken med at man ikke har erfaring med denne type prosjekter. «Vi var på en måte fanget. Stortinget driver jo ikke med så store byggeprosjekter daglig.»

Til tross for denne budsjettsprekken, som må sies å være betydelig, virker det ikke som om noen tar ansvar. Den nye definisjonen i det offentlige av å ta ansvar for noe er jo som kjent å gjøre det ved å bli sittende.

Det er bekymringsfullt at slike sprekker skjer og får lov til å skje. Jeg kan ikke forestille meg at det ville vært mulig i det private næringsliv, uten at det ville fått konsekvenser. Dette er offentlig sløsing av fellesskapets midler, og det burde hatt konsekvenser ut over at man ble sittende og «ta ansvar».

Man kan gjerne smile og le av feiltrinn som et stupetårn til omtrent 20 millioner kroner, men i dette tilfellet hadde man faktisk kunne fått på plass stupetårn til de 40 største innsjøene i Norge for den samme summen som budsjettsprekken koster samfunnet.

Da begynner man å få på plass perspektivet.

Hver offentlige krone som er sløst bort, er å betrakte som et tyveri fra fellesskapet, har en svensk sosialdemokrat tidligere sagt. Det gjelder ikke minst for dem som styrer landet vårt.