Fraseparert ektefelle kuttet skatten – med den tidligere ektefellens fradrag

Kan et fremførbart underskudd overføres til en separert ektefelle slik at hun kan utnytte det? Ja, mente Skatteklagenemnda.

Interessert i nyheter om skatt, økonomi og avgift? Få vårt nyhetsbrev levert på epost

En litt pikant – og uvanlig – sak ble avgjort i skatteklagenemnda tidligere i år. Det dukket opp et spørsmål om en kvinne kunne få overført det fremførbare underskuddet som mannen hadde opparbeidet. Etter en god del frem og tilbake endte det med at det faktisk lot seg gjøre.

Fremførbare underskudd

Det tidligere ekteparet ble skilt i 2015, etter å ha vært gift i en årrekke. De siste fire årene var de separert. Mannen hadde, fra flere år tilbake, pådratt seg en negativ alminnelig inntekt, slik at han hadde fremførbare underskudd han kunne bruke etterfølgende år.

Ifølge opplysninger fra kvinnen inngikk hun og eksmannen en avtale i forbindelse med skilsmissen i 2013 hvor de ble enige om at det fremførbare underskuddet skulle deles, da underskuddet stammet fra en aksjeinvestering og aksjene ble kjøpt og betalt av felles økonomi under ekteskapet.

Hun mottok også en oversikt fra sin eksmann over hva som var igjen av underskuddet, og her fremkommer det at hun skal ha cirka 470.000 av underskuddet. Denne fremgangsmåten skal også ha blitt godkjent av to skattekontor.

Som sagt, så gjort. Kvinnen førte opp fremførbart underskudd i henhold til avtalen. I 2013 brukte hun knappe 130.000 kroner av det fremførbare underskuddet, i 2014 var beløpet 200.000 kroner og i 2015 var det 120.000 kroner.

Fulgte ikke opp

Imidlertid reduserte ikke mannen det fremførbare underskuddet tilsvarende i sine selvangivelser. I forbindelse med ligningen for 2015 tok skattekontoret derfor kontakt med mannen.

Han informerte da om at den nevnte avtalen ikke ble satt i verk, da hans tidligere ektefelle ikke hadde oppfylt sin del av andre avtaler. Han hadde derfor ikke vært klar over at hans tidligere ektefelle hadde benyttet seg av hans fremførbare underskudd.

Det fremførbare underskuddet oppsto i forbindelse med tap av aksjer ved en konkurs og aksjene hadde vært hans særeie. Han motsatte seg at den tidligere ektefellen skulle kunne bruke underskuddet.

Deretter gikk skattekontoret på kvinnen. Høsten 2016 ble hun varslet om endring av selvangivelsen for inntektsåret 2015, og om endring av ligning for inntektsåret 2014. Saken verserte deretter frem til skatteklagenemnda.

Fått informasjon fra Skatteetaten

Kvinnen var selvsagt ikke enig i dette, og protesterte kraftig.

«På hvilket grunnlag har dere gitt min eksmann medhold? Er det virkelig så enkelt at han bare kan gjøre en avtale og deretter bare si at dette vill han ikke? Hvor er mine rettigheter?»

I klagen presiserte hun også at hun ville aldri inngått en slik avtale om ikke hun hadde fått beskjed fra Skatteetaten at den ville være gyldig.

Hverken Skatteetaten eller sekretariatet i Skatteklagenemnda var enige med kvinnen. Imidlertid innrømmet Skatteetaten at det var gitt aksept for at man kan overføre den type underskudd.

«Skattekontoret har i tidligere korrespondanse uttrykt at man i praksis kan godta en overføring mellom tidligere ektefeller dersom ektefellene er enige om dette. Dette er muligens en praksis som er blitt benyttet, men skattekontoret kan ikke se at dette er allmen praksis som er uttalt i f.eks. lignings-ABC.

Det har ikke vært noe samarbeid mellom de tidligere ektefellene ved utfylling av de respektives selvangivelser for inntektsårene 2014 og 2015, noe som ville vært nødvendig dersom det skulle vært foretatt en fordeling.

I denne saken er det på det rene at de tidligere ektefellene ikke er enige om at det foreligger en bindende avtale om fordeling av underskuddet og det er heller ikke blitt foretatt en fordeling i henhold til den.

En må da falle tilbake til hovedregelen som følger av skatteloven om at skattyter ikke er berettiget fradrag for fremførbart underskudd som har oppstått hos tidligere ektefelle.»

Unntakstilfelle

Da saken skulle innom sekretariatet i Skatteklagenemnda ble kvinnen heller ikke hørt.

«Det følger av skatteloven § 2-12 bokstav b at ektefeller som er separert ved utgangen av inntektsåret, lignes hver for seg. I dette tilfellet ble skattepliktige og hennes ektefelle separert dd. juli 2011.

Skattepliktige har dermed i utgangspunktet ikke krav på deler av fraseparert ektefelles underskudd.

Skattekontoret har imidlertid i brev datert 1. september 2016 åpnet for at det kan foretas unntak dersom de tidligere ektefellene er enige om dette.»

Men så skriver sekretariatet at ettersom det i denne saken er slik at det fremførbare underskuddet oppsto i forbindelse med tap av aksjer ved en konkurs – og aksjene hadde vært mannens særeie – må dermed underskuddet komme til fradrag hos mannen.

I tillegg hadde partene, mente sekretariatet, ikke kommet til enighet. Dermed måtte altså underskuddet være mannens.

Flertallet enige med kvinnen

Men i selve saksbehandlingen i Skatteklagenemnda møtte kvinnen forståelse. Først ble det tatt dissens, deretter endte saken i stor avdeling.

Her var flertallet i nemnda uenige med innstillingen, og tok altså parti med kvinnens sak.

«Nemdas flertall viser til holdepunkter i sakens dokumenter, herunder skattekontorets redegjørelse, som synes å bekrefte en ligningspraksis der det gis adgang til å avtale fordeling av fremførbart underskudd ved skifte i forbindelse med separasjon/ skilsmisse.

Ved inngåelsen av avtalen har skattepliktige og tidligere ektefelle forholdt seg til veiledning innhentet fra skattekontor og Skatt X. Skattepliktige har informert om avtalen i sine selvangivelser for 2013, 2014 og 2015.

Transaksjoner ved ektefelleskifte får som hovedregel ikke skattemessige virkninger. Med andre ord, partene står fritt til å fordele eiendeler/forpliktelser med tilhørende skatteposisjoner/inngangsverdier seg i mellom.

At slik fordeling også skal kunne foretas for underskudd til fremføring, har gode grunner for seg.

Nemndas flertall viser til at det bør være en oppgave for skattemyndighetene å klargjøre omfanget og fastheten av den ligningspraksis som synes å foreligge, samt gi et bidrag til rettslig avklaring med virkning for fremtidige saker.

For øvrig finner nemndas flertall ikke tilstrekkelige holdepunkter i saksdokumentene for at den skriftlige avtalen ikke er gyldig mellom partene.»