Et stadig esende statsbudsjett er spekket med gode intensjoner, manglende prioriteringsevne og ikke minst en honningkrukke av en mulighet til å fylle på med penger. Norske finanspolitikere burde lært av Hallgeir Kvadsheim og hans kumpaner i Luksusfellen.
Interessert i nyheter om skatt, økonomi og avgift? Få vårt nyhetsbrev levert på epost
Statsbudsjettet for 2019 legges frem neste uke. Her er det rikelig av muligheter til å sørge for at norsk økonomi kan møte en hverdag uten ekstraordinære oljeinntekter. Spørsmålet er om de tør å ta jobben.
1) Fokuser på utgiftene
Et av jurymedlemmene i Sløseriprisen, som vi i Skattebetalerforeningen står bak, er Hallgeir Kvadsheim. Når han viser deltagerne i Luksusfellen hvordan økonomi fungerer, gjør han det på en svært pedagogisk måte. Dersom noen bruker for mye penger er det to løsninger: Enten øke inntektene eller senke kostnadene. Og som regel er det ofte mye å hente ved å se på utgiftene.
Den samme tankegangen gjelder, av en eller annen grunn, ikke for alle politikere. Her er det langt mer akseptert at utgiftene er det ikke noe å gjøre med, bortsett fra å øke dem, og dermed må inntektene – altså skattene – økes for å få budsjettet til å gå opp.
Man styrer rett og slett landet på en helt annen måte enn man ville gjort det dersom det var sine egne penger det var snakk om.
2) Tør å si nei!
Alle som har pusset opp eller vært med i en budrunde vet at det er veldig lett å la seg rive med når man opererer med store tall. Det samme er tilfelle med statsbudsjettet.
Når et statsbudsjett er på langt over 1.000 milliarder kroner, og er svært detaljrikt, er det lett å la seg forlede av detaljene. Som for eksempel å flytte på noen hundre tusen kroner for å gjøre velgere tilfredse.
Enten det gjelder beløp på 100.000 eller et beløp på 100 millioner kroner: Politikerne må tørre å si nei.
3) Følg opp
Luksusfellens eksperter kommer gjerne tilbake etter en måned for å sjekke at deltakeren klarer å overholde budsjettet. I det offentlige har vi Riksrevisjonen og media til slikt. Vi skulle gjerne sett at begge parter jobbet mer målrettet mot å avsløre sløsing i det offentlige.
4) Ikke bruk penger for pengebrukens skyld!
Hvorfor ser og hører vi så ofte om budsjettsprekker – gjerne i milliardklassen?
Det er nærliggende å mistenke aktører med tilgang til den offentlige pengesekken et ønske om å bedrive symbolpolitikk. Det er lettere å bli husket for et nybygg enn for vedlikehold.
5) Det er de samme pengene!
Pengene har en alternativ bruk. Alt for ofte ser vi argumenter som: «Dette er fra investeringsbudsjettet, og har ikke noen betydning for driftsbudsjettet.» Jo. Det er penger fra samme lommebok: Vår felles.
Fokuset må i mye større grad ligge på hva pengene brukes til, og man trenger en gjennomgang av budsjettposter med kritiske øyne. Dessverre finnes det altfor mange eksempler på at offentlige penger brukes uvettig. Hvis politikere virkelig er på jakt etter muligheter til å gjøre mer for innbyggerne er det enkleste ofte det beste: Kutt unødige utgifter.
Budsjettposten «Sløsing med skattebetalernes penger» har fått vokse seg stor nok. Det er på tide å få den bort!