Men for hvor mange år tilbake må du da betale skatt?
Interessert i nyheter om skatt, økonomi og avgift? Få vårt nyhetsbrev levert på epost
Hovedregelen er at endring kan skje fem år tilbake i tid. Etter at skatteforvaltningsloven ble innført (virkning fra 1. januar 2017), gjelder det nå en alminnelig frist for skattemyndighetene på nettopp fem år for å endre skattefastsettinger.
Fristen regnes fra utløpet av det aktuelle inntektsåret, og den avbrytes når saken er «tatt opp». Gjelder saken skatten for 2014, må altså saken være tatt opp innen utløpet av 2019 for at en endring kan skje.
Dersom det er skattemyndighetene som tar initiativet til endringen, er utgangspunktet at fristen avbrytes ved et konkret varsel, der det fremgår hva som tas opp til endring. Dersom det er den skattepliktige som tar initiativet, kan man legge til grunn at fristen er avbrutt når man sendt en henvendelse til skattekontoret om endring av nærmere bestemte spørsmål. I saker om frivillig retting vil dette typisk være en henvendelse der man forklarer situasjonen.
Utvidet endringsadgang
I noen spesifikke tilfeller sier likevel skatteforvaltningsloven at det er mulig å gjøre endringer som endrer skatten din hele ti år tilbake i tid. Altså kan saker fra 2009 tas opp i 2019. Dette kan være aktuelt i følgende situasjoner:
- Dersom du ilegges skjerpet tilleggsskatt eller anmeldes for brudd på straffebestemmelsene i straffeloven §§ 378 til 380.
- I saker om frivillig retting.
Begrunnelsen for at det i slike saker gjelder en utvidet endringsadgang, er at det skal fungere som en sikkerhetsventil mot de mest alvorlige tilfellene av skatteunndragelser. Vilkårene for å ilegge skjerpet tilleggsskatt er strenge – opplysningssvikten må være forsettlig eller grovt uaktsom, og faktum må bevises utover enhver rimelig tvil.
Men: Ikke tiårsfrist i alle saker om frivillig retting
På nettsidene til Skatteetaten står følgende om tiårsfristen:
«Hvor mange år kan endres?
Skattekontoret kan endre fastsettingene inntil 10 år tilbake i tid. Dette gjelder også som hovedregel når henvendelsen kommer fra skattepliktiges bo eller arvinger.»
Etter vårt syn er ikke det helt treffende:
Begrunnelsen som lovgiver har gitt for at det skal gjelde en tilsvarende tiårsfrist i saker om frivillig retting, er at «vilkårene for skjerpet tilleggsskatt eller straff normalt ville ha vært oppfylt i saker med frivillig retting, dersom slike reaksjoner kunne ha vært ilagt» (Prop. 38 L (2015-2016), s. 181). Dette innebærer da samtidig en viktig begrensning i slike saker: Vi mener at det da følger av hensynene bak regelen (slik de er kommet til uttrykk i forarbeidene) at det i saker om frivillig retting bare er anledning til å foreta retting ti år tilbake i tid dersom vilkårene for å ilegge skjerpet tilleggsskatt ellers ville være oppfylt.
Det vil si at skattemyndighetene må vurdere særskilt om det ville ha vært anledning til å ilegge skjerpet tilleggsskatt for opplysningssvikten, dersom ikke skattyter hadde opplyst om midlene på eget initiativ. Dersom ikke opplysningssvikten var forsettlig eller grovt uaktsom, må da hovedregelen om fem års endringsadgang gjelde, selv om saken kommer inn under ordningen med frivillig retting.
I praksis innebærer dette at dersom du bevisst har tilbakeholdt opplysninger, eller dersom du «måtte forstå» at du skulle ha opplyst om midlene, gjelder tiårsregelen. Dersom du ikke har holdt tilbake opplysninger med vilje, men bare «burde» forstå at du skulle gi opplysningene, gjelder femårsregelen.
En slik forståelse av reglene fremmer også hensynet bak ordningen med frivillig retting: Ordningen skal være et incentiv for skattepliktige til å komme med opplysninger til skattemyndighetene slik at de kan få ordnet opp i sine skatteforpliktelser. Gjelder opplysningssvikten mindre alvorlige forhold, vil være lite logisk at dersom skattepliktige ikke opplyser om forholdet frivillig får femårsfristen anvendelse – mens dersom han ordner opp selv, gjelder tiårsfristen. Rent økonomisk vil det gjerne være mer «lønnsomt» med endring av skattefastsettinger i fem år og ileggelse av ordinær tilleggsskatt (20 % av skatten som kunne vært unndratt) enn endring av skattefastsettinger ti år tilbake i tid og ikke fastsettelse av tilleggsskatt; tilleggsskatten fastsettes jo i prosent av den skatten som uansett må betales. Dersom det uten unntak skulle gjelde en tiårsfrist i alle saker om frivillig retting, motvirker det da incentivet til å rydde opp selv – skattepliktige vil kunne vært tjent med å tie om forholdene, og heller ta risiko for at skattemyndighetene tar opp saken. Det kan ikke være riktig.
Dersom skattemyndighetene ikke kan ilegge skjerpet tilleggsskatt for forholdet fordi skyldkravet grov uaktsomhet ikke er oppfylt, så skal du derfor ikke uten videre tåle å betale skatt ti år tilbake når du opplyser om midlene av eget tiltak.