Foto: Colourbox
Hva skjer når et selskap betaler inn flere millioner kroner i moms for mye, men venter for lenge med å korrigere momsoppgaven? I en sak som nylig ble avgjort i lagmannsretten nektet Skatteetaten å betale tilbake pengene. Nå blir de tvunget til å betale tilbake i stedet.
Interessert i nyheter om skatt, økonomi og avgift? Få vårt nyhetsbrev levert på epost
Meldte feil for sent
Det nederlandske konsernet Stryker (som selger medisinsk utstyr) har aktivitet i mange land, også i Norge og er derfor mva-registrert her. Ved en feil ble regnskapstall for to av selskapets avdelinger byttet om da det skulle rapporteres. Dermed ble det innberettet tilsammen 3,5 millioner kroner for mye i skyldig avgift for to terminer i 2013.
Les også: Anker ikke dommen
Les også: Har Skatteeetaten gått bort fra riktig skatt?
Da betalingskravet kom betalte selskapet beløpet som var riktig regnskapsmessig, altså det man egentlig skulle betale. Men ettersom momsoppgaven inneholdt feil, stemte ikke innbetalingen med terminoppgavene. Skatteetaten krevde da at beløpet som var innberettet skulle innbetales, selv om det var klart at det var uriktig. Selskapet fikk opplyst at terminoppgavene måtte endres før det uriktige beløpet ville bli betalt tilbake.
Mva-registrerte næringsdrivende kan selv endre avgiftsoppgjøret inntil tre år tilbake i tid (etter forfallsdato for den aktuelle termin), mens Skatteetaten som hovedregel kan endre fem år tilbake i tid.
Medlem og trenger bistand? Kontakt oss!
Vil du bli medlem? Se hva du får som medlem hos oss!
Stryker korrigerte terminoppgavene og sendte to korrigerte oppgaver inn til Skatteetaten. Det skjedde imidlertid først tre og fire år etter fristen for de aktuelle terminoppgavene. Treårsfristen var dermed oversittet med henholdsvis en måned og ett år. Selskapet anmodet så Skatteetaten om å endre avgiftsoppgjøret, slik at de fikk sine 3,5 millioner kroner tilbake, men skattekontoret avviste anmodningen og nektet å betale tilbake.
Mente selskapet hadde seg selv å skylde
I skatteforvaltningsloven § 12-1 heter det at Skatteetaten kan endre enhver skattefastsetting som er uriktig. Før en eventuell endring skal skattemyndigheten vurdere om det er grunn til å endre. Det er fire momenter som det skal legges vekt på i vurderingen og det er:
- skattepliktiges forhold
- den tid som er gått
- spørsmålets betydning
- sakens opplysning
Skattepliktiges forhold
Deretter gikk Skatteetaten gjennom de ulike punktene for å vurdere om det var grunnlag til å betale tilbake. Når det gjaldt «skattepliktiges forhold», så hadde selskapet oppfylt sin opplysningsplikt ved å levere mva-meldinger. Feilen skyldtes imidlertid selskapet selv og det var ikke forklart hvordan feilen kunne oppstå. Hvis det derimot hadde vært Skatteetaten som hadde gjort feil, hadde det talt for at fastsettingen ble endret. For å underbygge at selskapet var å klandre skriver skattekontoret:
«Ethvert avgiftssubjekt burde ha rutiner i forkant av levering av mva-meldinger som forhindrer innberetning av tall fra feil subjekt.»
Skatteetaten konkluderte deretter med at dette talte mot å endre mva-beregningen.
Den tid som er gått
Når det gjaldt «den tid som er gått» mente skattekontoret at også dette momentet talte mot å rette opp feilen.
Korrigerte oppgaver ble først levert henholdsvis tre og fire år etter fristen for levering av de to terminoppgavene. I mellomtiden hadde selskapet forholdt seg passiv og ikke forsøkt å løse saken.
Selv om spørsmålet om endring skal vurderes opp mot skatteetatens femårsfrist, mente Skatteetaten allikevel at det måtte legges vekt på at det var gått tre og fire år siden utløpet av den opprinnelige fristen.
Spørsmålets betydning
Når det gjaldt momentet «spørsmålets betydning» mente Skatteetaten at det talte for å endre, fordi 3,5 millioner er et stort beløp både isolert sett og for selskapet.
Sakens opplysning
Med «sakens opplysning» siktes det til hvor arbeidskrevende det vil være for Skatteetaten å få dokumentert kravet. Hvis det vil være vanskelig å fastlegge de faktiske forhold med tilstrekkelig sannsynlighet, taler det mot å endre fastsettingen.
Skatteetaten kom til at i denne saken var forholdet godt opplyst og at en endring ikke ville medføre mye arbeid. Det var på det rene at det var gjort en feil og selve feilen var enkel. Fra Skatteetatens side ble det hevdet at dette ikke talte mot en endring, men det talte heller ikke for en endring.
Etter en totalvurdering av disse fire momentene, hvor skattyters forhold og den tid som var gått talte mot en endring, beløpets størrelse talte for, og det siste momentet «sakens opplysning» ikke trakk i noen av retningene, konkluderte Skatteetaten med at de uriktige terminoppgavene ikke skulle rettes.
Tvil i saken
Skatteetatens beslutning om ikke å rette en feil kan ikke påklages. Men selskapet har likevel mulighet til å gå til sak mot Skatteetaten – noe som ble gjort. Selskapet tapte som nevnt i tingretten, før det nå vant fram i lagmannsretten.
Skatteetaten mente domstolen ikke kunne overprøve skattekontorets beslutning, fordi den hører til forvaltningens frie skjønn.
Lagmannsretten var enig med staten i dette. Det betyr at domstolene kun kan prøve forvaltningens saksbehandling, altså om vedtaket bygger på korrekt rettsanvendelse og om det er lagt til grunn riktig faktum. Den konkrete subsumsjonen og vektingen av vurderingsmomentene kan ikke domstolene prøve, men domstolene kan prøve om skjønnet er «grovt urimelig» eller om det foreligger «usaklig forskjellsbehandling».
Lagmannsretten kom til at det var tvil om skattekontorets beslutning bygget på riktig forståelse av hva som var «sakens opplysning».
Sakens opplysning viktig
I forarbeidene til skatteforvaltningsloven er «sakens opplysning» fremhevet som det helt sentrale momentet i saker som gjelder endring til gunst for den skattepliktige.
Hvis det er «god dokumentasjon på at fastsettingen var feil», bør momentet tillegges avgjørende betydning, mens andre momenter tillegges mindre betydning. Forutsetningen er at endringen er «av en viss betydning». Ved mer bagatellmessige endringer har momentet mindre vekt.
I Skatteetatens generelle redegjørelse for momentet «sakens opplysning» var hverken forarbeidenes føringer referert eller kommentert.
Lagmannsretten skriver at selv om en beslutning kun gir en summarisk eller ufullstendig redegjørelse for den aktuelle lovbestemmelsen, vil det neppe i seg selv utgjøre en feil ved beslutningens begrunnelse. Også når det gjelder vedtak er kravene til begrunnelse beskjedne. Men retten mente likevel at beslutningens begrunnelse måtte ses opp mot de premissene skattekontoret hadde lagt til grunn.
Saken gjaldt endring til gunst, fastsettingen var feil og endring av feilen ville ha stor betydning for den skattepliktige. Når dette er premissene skattekontoret selv la til grunn, kan det stilles spørsmål ved at skattekontoret ikke har kommentert forarbeidenes føringer. I tillegg hadde skattekontoret uten nærmere begrunnelse lagt til grunn at momentet «sakens opplysning» ikke talte for at feilen ble rettet.
Skattedirektoratet motsa Skatteetaten
Den konkrete vurderingen av momentet «sakens opplysning» kunne lagmannsretten ikke prøve. Lagmannsretten konstaterte imidlertid at skattekontoret hadde lagt til grunn premisser som tilsa at saken falt innenfor den gruppen av saker som er særlig omtalt i forarbeidene. Da burde skattekontoret nærmere begrunnet hvorfor feilen allikevel ikke skulle rettes.
Når en slik begrunnelse ikke var gitt, og forarbeidenes føringer heller ikke var referert, kom lagmannsretten til at det skapte tvil ved om beslutningen bygget på korrekt lovanvendelse og beslutningen ble derfor kjent ugyldig.
I tillegg ble det vektlagt at Skattedirektoratet selv i prinsippet hadde argumentert til fordel for Stryker i et tidligere høringssvar. I Prop. 38 L (2015-2016) på side 167 refererer Finansdepartementet til Skattedirektoratets høringssvar:
Skattedirektoratet uttaler at det ved spørsmål om å endre skattefastsettinger til skattyters gunst bør legges avgjørende vekt på sakens opplysning, og at det kan legges til grunn en relativt lav terskel for å ta opp endringssaker av en viss betydning for skattyter. Der det framlegges god dokumentasjon på at fastsettingen er feil, bør skattyters forhold eller den tid som er gått etter direktoratets syn ha mindre betydning.