Skatt, fordeling og velferd

 

Et enkelt utgangspunkt: En arbeidstaker som tjener godt betaler mye høyere skatt enn en med middels eller  lav inntekt. Dette er sant, både i kroner og prosent. Firedobler du inntekten din, fra 400.000 til 1,6 millioner kroner, vil skatten mer enn seksdobles.  Dette er i tråd med prinsippet om skatt etter evne. Et prinsipp som bør ha en sentral plass i et godt skattesystem.

Men for de rikeste blir det mer komplisert. Det har sommerens og høstens debatt har vist til fulle. I diskusjonen har spesielt fritaksmetoden stått sentralt. Tilhengerne av fritaksmetoden mener den er logisk og konsistent, ved at inntekter ikke skattlegges (fullt ut), før de tas ut av selskapssfæren. Slik unngås kjedebeskatning, og eier oppfordres til videre investeringer.

Metode med svakheter

Kritikerne mener imidlertid at vi må se på fritaksmetodens faktiske effekt. Og når vi gjør det, mener de å påvise at de rikestes skatteprosent er vesentlig lavere enn for mange andre grupper. Skatteprosenten for de rikeste har til dels blitt beregnet løsrevet fra det skatterettslige inntektsbegrepet. Da har for eksempel også urealiserte posisjoner er tatt med i inntekten.

En slik metode kan ha gode grunner for seg, men har også sine svakheter. Det er for eksempel få som tar til orde for å ta med urealisert verdistigning på egen bolig når skatteprosenten til personer med mer alminnelig inntekt skal beregnes.  

Hvilke endringer kan vi se for oss?

Det kan likevel være at reglene bør endres. I så måte ser jeg flere diskusjoner som bør tas:

• Dersom det er et faktisk problem, må det være mulig å sette en stopper for privat, ubeskattet forbruk i aksjeselskap.
• Kanskje er det fornuftig å fjerne muligheten for skattefritt utbytte til personlig eier, og i stedet benytte skjermingsfradraget til å redusere skatteprosenten på utbytte.
• Kanskje må en også se på rekkefølgebestemmelser ved tilbakebetaling av innbetalt kapital.

En evaluering av fritaksmetoden, og skattesystemet mer generelt, bør uansett ikke være en vurdering av om en er for eller imot at noen er svært rike. Privat og risikovillig kapital er med på å sikre en fornuftig verdiskapning i Norge.

Arbeid og investeringer

Videre er det viktig å huske på at den viktigste omfordelingen skjer på utgiftssiden av statsbudsjettet – og i arbeidsmarkedet. For de utenfor arbeidslivet må kjernen i velferdsstaten være sterk. I arbeidslivet må vi fortsatt sikre en fornuftig fordeling av verdiskapningen mellom eiere og ansatte. Her har fagforeningene en sentral funksjon.

Det er på lang sikt positivt for alle at det er lønnsomt å arbeide og investere, også for den gruppen som ikke har muligheten til dette.