Norge trenger politikere, samfunnsaktører som Skattebetalerforeningen og debattanter som ser på både skatteregningen og hva staten bruker penger på med et kritisk blikk, skriver Tina Bru.
Skattepolitikken er og har alltid vært en av de viktigste politiske sakene i landet. Det er ikke så rart – har du inntekt har du også skattetrekk. Når staten tar en andel av lønnen vår, vil vi naturligvis være interessert i både hvor mye som tas, hva pengene brukes på, og hva vi får ut av skatten vi betaler.
Skatt som egeninteresse
Den østerrikske økonomen Joseph Schumpeter beskriver fremveksten av skatt i de gamle Habsburgske territoriene som en nødvendig respons for å betale for hærstyrker som kunne stå imot de tyrkiske armeene som truet Vest-Europa. Adelen så det i sin egeninteresse å betale keiseren en viss sum slik at keiseren kunne samle en hær sterk nok til å slå tyrkerne tilbake. Eller sagt på en annen måte – en sterk nok hær til å også beskytte adelens landområder og eiendeler.
Dette eksempelet har en relevans også i dag, fordi det viser at skatt handler om egeninteresse. På samme måte kan man også vise til eksempler fra Nederland hvor skatt på bredden av hus førte til at man bygget smalt, eller fra England hvor skatt på antall vinduer førte til hus med svært få vinduer. Mennesker tilpasser seg, betaler gjerne ikke mer enn nødvendig, men når man opplever prekære behov (som en tyrkisk armé på full fart mot Wien) endrer premissene seg og skatteviljen blir stor.
Til tross for den manglende faren for et tyrkisk felttog har skatt på generelt grunnlag skyhøy legitimitet i Norge. Behovene våre har endret seg, men vi mener likevel at skatt er i vår egeninteresse. Vi ser at barna våre får gode barnehager og skoler, det bygges veier, vi har et kompetent forsvar, en helsetjeneste i verdensklasse og en eldreomsorg som tar vare på oss når vi blir eldre. Det gjør at de aller fleste betaler sin skatt om ikke med glede, så i hvert fall med en forståelse av at vi tross alt får veldig mye igjen for den skatten vi betaler.
Vi må alltid prioritere
Likevel trenger Norge politikere, samfunnsaktører som Skattebetalerforeningen og debattanter som ser på både skatteregningen og hva staten bruker penger på med et kritisk blikk. Dersom vi skal bevare et samfunn med god velferd, små forskjeller og hvor alle får de samme mulighetene til å lykkes i livet så trenger vi skatt, og skatten trenger legitimitet. Dersom den legitimiteten skal bevares bør vi ikke ta mer fra folk enn hva som er nødvendig, og vi må bruke pengene best mulig.
Grunnleggende mener jeg at skattenivået i Norge bør ned. Staten kan prioritere bedre, og folk kan få beholde mer av pengene de selv tjener. Likevel mener jeg det er viktig at høyresiden ikke kun snakker om hvilke skatter som skal reduseres eller fjernes. Vel så viktig er hvilke skatter vi skal ha.
Skattedebatten fremover må derfor gå i to spor. Det ene må handle om prinsippene for innretning av skatt. Brede skattegrunnlag, lave satser og likebehandling av ulike investeringer, næringer, virksomhetsformer og finansieringsmåter, samt at inntektene bør hentes inn på en måte som har lavest mulig samfunnsøkonomisk påvirkning har vært gjeldende siden skattereformen fra 1992. Da er diskusjonen hvordan dette best kan gjøres.
Innovatøren i øst
Norge og Sverige er to veldig like land, med relativt lik samfunnsstruktur. Men der vi er bedre enn svenskene på ski, slår svenskene oss ned i støvlene på næringsutvikling og innovasjon. IKEA, Spotify, Skype, Minecraft, Volvo – det mangler ikke på verdenskjente svenske merkevarer som omsetter for milliarder hvert år. Selv om Norge og Sverige hadde samme utgangspunkt for gamingindustrien for 20 år siden, er svenskenes omsetning fra gaming 70 ganger større enn vårt – 25 milliarder opp mot 366 millioner i 2019.
Likevel er Norge et mye rikere land enn Sverige, fordi vi er en stor råvareprodusent som har forvaltet oljeformuen vår godt. Noe av forklaringen på forskjellen er også at vi har «gratis» ressurser i bakken det bare er å hente opp. Dersom de rundt 160.000 – 300.000 som jobber direkte eller indirekte med oljen hadde vært født i Sverige, måtte de funnet på noe annet. At noen av dem da ville startet et innovativt selskap er ikke direkte usannsynlig.
Selv om oljenæringen kommer til å være med oss i all overskuelig fremtid, kommer den ikke til å være en like stor motor i økonomien som den har vært til nå. Vi trenger flere ben å stå på, og da må vi spørre oss om hva svenskene gjør riktig. Norge er dårligst i Norden på innovasjon. Noe av det handler om at mange av de klokeste hodene går rett til oljen. Noe er sikkert næringspolitikk. Men noe av det handler også om innretningen av skattesystemet.
Skattesystemet må sikre vekst
Jeg mener ikke vi bør øke skattene til et svensk nivå. Men innretningen av skattesystemet har mye å si for mulighetene bedrifter og enkeltpersoner har til å skape. Derfor bør diskusjonen være: hvordan vi kan innrette skattesystemet på en måte som bedre sikrer incentiver for innovasjon, frigjør risikokapital for å satse på nye ideer, og fremmer vekst i bedrifter og arbeidsplasser?
Når enkeltmennesker eller bedrifter betaler skatt, er dette penger som ellers ville vært brukt på noe annet. Øker man beskatningen på bedrifter, betyr det enten høyere priser for forbrukerne, lavere lønnsvekst for de ansatte, eller færre ansatte. Det betyr dog ikke at bedriftene ikke skal betale skatt, men det er et viktig poeng som sjeldent løftes i den større norske skattedebatten.
Tid for en ny skattereform
Frem mot valget i 2025 trenger vi en større debatt om skattesystemet vårt. Jeg mener vi ikke kan forhåndskonkludere om hvilke enkeltskatter som skal eller ikke skal innføres eller fjernes. Men vi kan løfte ideer, og invitere til en bred debatt. En mulighet kan for eksempel være å fjerne formuesskatten, men samtidig innføre en nasjonal eiendomsskatt for næringsbygg. Da fjerner man en skatt som utelukkende treffer norske eiere og erstatter den med en skatt som treffer alle. Gjør man den provenynøytral vil de som i dag betaler formuesskatt trolig få en mindre skatteregning, fordi skattegrunnlaget blir større.
Dette er bare en av mange muligheter man har for endringer i skattesystemet. For Høyre vil målet være en helhetlig skattereform som sikrer innovasjon, vekst, grønne investeringer og bærekraft.
For at dette arbeidet skal bli best mulig trenger vi innspill fra et bredt spekter av organisasjoner. Jeg vil derfor avslutte med å si gratulerer så mye med dagen, men alderen til tross er det ingen grunn til å gå av med pensjon. Vi trenger fortsatt innspill om hvordan norsk skattepolitikk bør utformes i årene som kommer, og norsk samfunnsliv trenger aktive deltakere for å løfte og skape debatt. Både om skattenivå, skatter som bør reduseres – men også hvilke skatter vi bør ha.