Eiendomsskatt engasjerer norske skattebetalere. Den oppleves som urimelig og som en dobbeltbeskatning. Skattebetalerne har allerede betalt skatt på inntektene som brukes til å finansiere kjøp av eiendom.
Eiendomsskatt på bolig engasjerer. Foto: Shutterstock
I 2017 gjennomførte VG en meningsmåling som viste at 56 prosent av de spurte sa nei til eiendomsskatt. Bare 27,8 prosent av de spurte var for denne skatten. Skattebetalerforeningen gjennomførte et par år tidligere en lignende undersøkelse, da sa 77 prosent av de spurte nei til økt skatt på bolig.
Gjennom de siste ti årene har vi sett at kommunenes inntekter fra eiendomsskatt øker. Mens kommunene krevde inn 8,9 milliarder kroner i 2013, ble det i 2020 krevd inn 14,8 milliarder kroner. Det tilsvarer en økning på 66,3 prosent.
I den samme perioden har antall kommuner med eiendomsskatt i hele kommunen økt fra 177 til 233 kommuner.
Nesten 82 prosent eier sin egen bolig. Dette er et resultat av en villet politikk hvor bolig har vært skattefavorisert. Langt høyere enn vi ser i andre land. Det bidrar til trygghet og stabilitet for den enkelte. Lav skatt på bolig bidrar til at vi velger å eie boligene våre.
Å argumentere for at eiendomsskatten bidrar til et robust skattesystem, holder heller ikke. I Norge betaler de aller fleste skatten de skal, derfor er heller ikke eiendomsskatten et nødvendig onde.
Skattebetalerforeningen ser også at eiendomsskatten rammer skjevt. Den tar ikke høyde for lånegraden på boligen. Eiendomsskatten skjelner ikke på om boligen er kraftig belånt eller om den er gjeldfri. På toppen av dette gir ikke bolig noen avkastning som kan finansiere skatten, dermed er eiendomsskatten størst problem for dem med lavest inntekter. Vi ser at kostnadene knyttet til eiendomsskatt også lempes over på leietakere i form av økte leiepriser.
Det problematiske er at eiendomsskatten fort blir en hvilepute for norske kommuner. Skattebetalerforeningen ser positivt på at enkelte kommuner reduserer denne kostnaden for innbyggerne sine. Enten det er gjennom økt bunnfradrag eller redusert promille i skatt. Samtidig ser vi at flere kommuner velter driftskostnadene sine over på innbyggerne i form av høyere skatter. Det begrenser i hvilken grad kommunene sørger for effektiv drift og unødvendig sløsing av skattepengene.
Når kommunene sier at inntektene fra eiendomsskatten er øremerket den ene eller andre kostnaden, blir vi sittende igjen med spørsmålet: Hvorfor det? For kommunene har et ansvar om å opprettholde tjenester for sine skattebetalere, uavhengig av eiendomsskatten. Da blir den som nevnt en hvilepute.
I fjor droppet to mindre kommuner eiendomsskatten, en kommune innførte den. Igjen er det bare noen og 30 kommuner som ikke krever inn eiendomsskatt på bolig og fritidseiendom.
Skattebetalerforeningen anerkjenner at eiendomsskatten har hjulpet mange kommuner med å få orden i økonomien. Samtidig ser vi at mange av landets kommuner heller ikke holder budsjett. Enten det er på kostnadssiden eller på inntektssiden.
Fremfor økt og utvidet eiendomsskatt ønsker vi økt og utvidet økonomikontroll. Det bør også landets kommuner ønske seg.