Skatteutvalget: Samfunnsøkonomiske argumenter bør ikke alltid ha rangen

Skatteutvalget la i mandag frem sin rapport NOU 2022:20 Et helhetlig skattesystem. Utvalget har gjort et grundig og godt stykke arbeid, og hovedkonklusjonene til utvalget er at de ønsker lavere skatt på arbeid, og økt skatt på blant annet boliger og klimautslipp.

Utvalget mener at en slik dreining vil gjøre skattesystemet mer effektivt, altså vil endringene være samfunnsøkonomisk lønnsomme. Dreiningen vil øke arbeidstilbudet og verdiskapningen, noe som kommer oss alle til gode, både de av oss som er i jobb og de av oss som av ulike grunner ikke er i jobb.

Les også: Skatteutvalget vil ha høyere moms og lavere skatt på arbeid

Det er også lett å være enig i at samfunnsøkonomisk nytte må være et godt utgangspunkt når en vurderer hvilke endringer i skattesystemet som bør foretas. Når en ser på enkeltheter i forslaget er det likevel lett å tenke at selv om samfunnsøkonomisk lønnsomhet bør være et viktig utgangspunkt, bør det ikke være et argument som går utenpå alle andre argumenter.

Les også: Husk å sjekke skattekortet

Utvalget foreslår et nokså moderat skattenivå ved innføringen: Leieverdien fastsettes til 1 prosent av markedsverdien, som beskattes med en sats på 22 prosent. For en bolig med en verdi på 5 millioner kroner, gir dette en inntekt på 50.000 kroner, og en skatt på 11.000 kroner.

Mange vil kanskje ikke mene at dette er et moderat nivå. Men dette er altså bare begynnelsen. Utvalgets prinsipielle utgangspunkt, blant annet basert på synspunktet om samfunnsøkonomisk lønnsomhet, er at grunnlaget bør tilsvare netto tenkte leieinntekter av skattyters bruk av boligen. Og skattesatsen bør tilsvare satsen for andre kapitalinntekter utenfor virksomhet. Utvalgets flertall anbefaler å øke skattesatsen for slike kapitalinntekter, tilsynelatende til omtrent 34 prosent.

Hvis disse endringene på sikt gjennomføres innebærer det at egen bruk av boligen gir en inntekt på 150.000 kroner (gitt en nettoavkastning på 3 prosent), og en skatt på omtrent 50.000 kroner (gitt en skattesats på omtrent 34 prosent).

Har en i tillegg en fritidsbolig til en verdi av 3 millioner kroner, øker inntekten til 240.000 kroner, og skatten til omtrent 80.000 kroner.

Selv om nivået kan være prinsipielt riktig når en tar utgangspunkt i samfunnsøkonomisk lønnsomhet, og selv om den økte skatteinngangen gir rom for å redusere andre skatter, synes det likevel ikke som fornuftige regler. Det må være lov å hevde, også i møte med samfunnsøkonomer, at det har negative sider at en må ha en forholdsvis stor inntekt, bare for å betale skatter og avgifter for å beholde en bolig en allerede eier. Det blir gjerne sagt at det nærmest er politisk selvmord å gå til valg på å øke boligskattene vesentlig. Vi tror det har sammenheng med at det er noe grunnleggende fornuftig i at de aller fleste får lov til å eie sin egen bolig, uten å måtte være avhengig av en betydelig inntektsstrøm bare for å opprettholde eierskapet.

Det er generelt lite fruktbart å diskutere enkeltpunkter, uten å se på helheten i det Skatteutvalget har lagt frem. Eksemplet over er derfor ikke valgt for uten videre å skyte det ned. Eksemplet er likevel valgt for å illustrere at samfunnsøkonomiske argumenter ikke alltid må ha rangen, selv om de er viktige og fortjener stor oppmerksomhet.

Vi tror diskusjonen om innretningen av et fremtidig skattesystem vil være mer konstruktiv hvis samfunnsøkonomer og andre ikke tar plass i hver sin skyttergrav, men anerkjenner argumenter på begge sider.