Hvordan opprettholde og videreutvikle velferdsstaten når det forventes at statens inntekter vil reduseres betraktelig i de kommende årene? Forenklet beskrevet innebærer høyresidens løsning på disse utfordringene kutt i velferdsytelser, mens venstresidens svar er økte skatter og avgifter.
Antall skattebetalere økte fra 2020 til 2021, viser nye tall. Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Av Hans Tangen
offentlig ansatt, velger og skattebetaler.
Til stadighet kan man både høre og lese om stramme økonomiske rammer med tilhørende kutt innen offentlig sektor – kutt som nærmest uten unntak rammer svake grupper som barn, eldre og ulike trengende. Det er imidlertid svært få som stiller spørsmål ved hvordan tildelte ressurser benyttes, selv om det burde interessere blant annet både journalister og skattebetalerne. Gjennomgangstonen blir derfor heller at Stortingets bevilgninger er for beskjedne.
En mulig løsning på nevnte utfordring, som verken nødvendiggjør kutt i velferdsytelser eller økning av skatter og avgifter, er å rette oppmerksomheten på det uforløste effektiviseringspotensial innen offentlig sektor, særlig innen administrative forhold, og sørge for at det faktisk forløses. Dette er dessverre noe som svært sjeldent diskuteres offentlig i tilstrekkelig grad og utstrekning, og forklaringen er enkel: Knapt noen politikere eller politiske partier ser seg tjent med å gå tilstrekkelig grundig inn i denne typen problemstillinger. En annen interessant observasjon er at offentlig ansatte som arbeider unødig ineffektivt paradoksalt nok synes å glemme at en på samme tid er skattebetaler.
Aversjonen fra politisk hold om å stille formålstjenlige krav til effektivisering av offentlig sektor, kombinert med et lite nyansert forhold til sysselsettingsperspektivet og manglende hensiktsmessige incentiver for effektivisering, gir grobunn for en utstrakt handlingslammelse blant myndighetspersoner, som både kan og bør iverksette åpenbart nødvendige effektiviseringstiltak. Mangelen har bidratt til utvikling av svært tungrodde kulturer hvor selv enkle og lite omfattende forbedringer blir «altfor vanskelig». Uttrykk som «Slik gjør vi det bare» og «Slik har vi alltid gjort det» er betegnende for kulturen – en kultur særlig Forsvaret blir kritisert for å være bærer av. Kritikken bør imidlertid i langt større grad rettes andre og større deler av offentlig sektor. Eksempler på områder hvor effektiviseringspotensial bør forløses og ulike forhold som bør følges opp er mange.
Et eksempel er manglende etterlevelse av regelverk. Etater som er gitt myndighet til å håndheve manglende etterlevelse av ulikt regelverk hos borgerne, evner paradoksalt nok ikke selv å etterleve (samme) regelverk på en rekke områder. En forklaring på manglende etterlevelse er det stadig økende misforholdet mellom de krav som stilles og ressurser som bevilges.
Ansvarlige myndigheter bør gjennomgå gjeldende regelverk i den hensikt å foreta nødvendige oppdateringer og mulige samordninger. Sjøfartsdirektoratets gjennomgang og oppdatering av regelverket direktoratet er ansvarlig for bør tjene som et eksempel til etterfølgelse. Embetsverkets og politikeres manglende evne til å besørge en langt mer fortløpende oppdatering av eksisterende lov- og regelverk er i flere tilfeller direkte hemmende for effektivisering.
Videre bør ansvarlige bedre en nærmest ikke-eksisterende evne til helhetlig- og enhetlighet internt og på tvers i sektoren. Man er i altfor stor grad opptatt av å vektlegge særegenheter istedenfor å trekke veksler på det som er felles. En slik nærmest eselaktig uvilje til å søke felles løsninger hvor det er mulig, medfører en massiv sløsing med fellesskapets ressurser.
Noe det synes å være altfor lite av i offentlig sektor er personer som våger å stille kritiske spørsmål o.l. Det er nok dessverre slik at det foretrekkes langt mer behagelige løsninger ved å rekruttere personer – og kanskje særlig ledere – som helst er utpreget opptatt av konformitet, og synes å lide av utstrakt beslutningsvegring og overdreven konfliktskyhet. Konformitetens voktere burde stille seg spørsmålet om det stimuleres til både tilstrekkelig utvikling og effektivisering dersom man er omgitt av medarbeidere som kan beskrives som «nikkedukker».
Den største hindringen for effektivisering av offentlig sektor er det som kan karakteriseres som en tidvis totalt manglende bevissthet om forsvarlig økonomisk styring og effektiv ressursbruk. Noe av dette kan skyldes fraværet av hensiktsmessige og treffsikre incentiver for å gjennomføre nødvendig effektivisering. I den grad statlige myndigheter har vist interesse for effektivisering, er trolig det mest kjente eksempelet Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen. Denne reformens innretning var dessverre altfor lite presis, og i stedet for «ostehøvel»-kutt jevnt over flere eller alle budsjettposter, burde ansvarlige myndigheter heller benytte en mer konkret fremgangsmåte som innebærer kutt basert på «nålestikk» med langt bedre treffsikkerhet og mulighet for uthenting av betydelig større effektiviseringsgevinster.
Det er derimot synes å bli stadig mer utbredt og akseptert er gnål om økte ressurser – dette synes imidlertid hult: I suset av den nærmest kontinuerlige klagesangen kan man undre seg om alternative ressursbesparelser er vurdert. Man ville styrket argumentasjonen for økning av ressurser dersom man først foretok effektiviseringstiltak man selv kan gjennomføre – også uten at politikere må involveres. Mange ansatte i offentlig sektor har relevante forbedrings- og effektiviseringsforslag, men med nærmere 20 år i sektoren er min erfaring at de fleste av disse dessverre velger å resignere fordi slike forslag ikke tas ad notam – selv om foreslåtte endringer vil innebære klare bedringer av ressurssituasjonen.
Dersom bare deler av effektiviseringspotensialet forløses kan det frigjøres betydelige ressurser som burde medføre at man ikke kuttet i ulike tilbud til eksempelvis sårbare grupper. Frigjorte ressurser burde benyttes til å styrke offentlig sektor i utførelse av primæroppgaver.