LO-lederen vil ta de rike, hvordan påvirker det med tilliten til skattesystemet?

I skattedebatten hagler beskyldningene. Regjeringen trenger økte inntekter for å dekke økte kostnader. Samtidig blir strømmen med formuende flyktninger på vei ut av landet større. Over dem henger mistroen og beskyldningene om at de ikke vil bidra i landet som gjorde dem rike.

– De rikeste står i gjeld til vanlige folk. Det er payback-time. Nå skal vi ta de rike, sa LO-leder Peggy Hessen Følsvik til VG i fjor sommer. Vi skal tilbake til LOs leder senere i artikkelen.

Følsvik er langt fra den eneste på venstresiden som har hamret på paukene under skattedebatten gjennom 2022 og inn i det nye året.

Lar seg skremme

I mediene benytter stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer og øvrige parti- og fagforeningsmedlemmer betegnelser som laksekakser og dagligvarebaroner. De som flytter fraskriver ifølge flere seg ansvar og vil ikke bidra til samfunnet vårt.

Så er det opplevelsen at de på høyre side av midtgangen på Stortinget sitter mer på hendene. De kan lett ende opp med beskyldningene om å ville gi mer til de rikeste.

– De borgerlige har latt seg skremme fordi de ikke vil fremstå som skattelettepartier, sier siviløkonom Mathilde Fasting i tankesmien Civita. Samtidig har Frp uttrykt ønske å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital, men partiet har ikke fulgt dette opp i budsjettdebatter. Høyre har redusert satser og økt rabatter, men ikke nok. Endringene ble reversert og vel så det i første budsjettet den sittende regjeringen fikk gjennom med støtte fra SV.

(Artikkelen fortsetter under)

Mens det fra venstresiden i norsk politikk er kommet tøff retorikk, opplever Fasting at høyresiden er på defensiven.

– De har ikke gitt sterke svar motsatt vei. Det er noe av problemet om man er redd for å bli beskyldt for å gi skattelette til de rike. Provenyene fra skattene er økt også under Solberg-regjeringen, det er i hvert fall vanskelig å få øye på skattelettene ved første øyekast.

Rett i fella

Om de politiske partiene har sittet på hendene, har flere av de som flytter derimot uttalt seg om det å bo i Norge.

– Mange av de rike går rett i fella, i media-fella. De kommer med hjertesukk som ser forferdelig dumt ut som overskrift. Kanskje har de sagt at det er håpløst og så fremstilles det som en milliardær som sukker fra yachten i Sveits. Det fremstår som virkelighetsfjernt, sier retorikkekspert Kjell Terje Ringdal ved Høyskolen Kristiania.

Han viser til at det er visse ting man ikke kan si, og som ender opp med å fremstå dumt på tittelplass. Det kan være utsagn som er fornuftige i en samtale eller resonnement, men som når det løftes fram i utdrag blir uheldig.

– Der blir nok milliardærene overrasket hvor lett det er å gå i «riking-klager-fella».

(Artikkelen fortsetter under)

Ikke synd på rikingene

Milliardær Torstein Tvenge sa til Dagens Næringsliv at det er forferdelig å bo i Norge nå. – Det er bare å bestille flyttebil, slo investor Jan Petter Sissener fast da han så SVs skatteforslag. Milliardær Stein Erik Hagen sier til VG at Støre presser rikfolk ut av landet.

– Det er ikke synd på rikingene. De har råd til private helseforsikringer og salt i grøten. Dette går utover oss andre som sitter igjen med en større andel av skatteregningen. Vi som ikke har ressurser eller råd til privat helseforsikring eller skatteplanlegging. Det er disse det går utover. Man har blitt så opptatt av å ta de rike, at man ikke forstår at det faktisk også går utover oss alle, sier stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde i Høyre. Hun har sittet i Stortingets finanskomité i flere perioder.

– Retorikken sammen med politikken tolkes som økt personlig risiko. Folk vet ikke hva som kommer neste gang. Det kommer på lang sikt til å gå utover investeringer i Norge. For all erfaring tilsier at gründere og investorer bygger og investerer der de er, og da slutter de å bygge og investere i arbeidsplasser her, legger Lunde til.

I Norge har befolkningen stor tillit til skattesystemet. Skattebetalerne er kanskje ikke enig i alle pengene de sender inn til det offentlige, men folk bidrar til storsamfunnet. Å ha tillit til at skattebetalernes penger brukes riktig er ikke bare viktig, men avgjørende i et egalitært samfunn som det norske.

(Artikkelen fortsetter under)

Støy også tidligere

Også mangeårig politisk kommentator i NRK og nå i Altinget, Magnus Takvam opplever at det er et høyt konfliktnivå knyttet til skatt. Samtidig poengterer han at det er vanskelig å sammenligne med tidligere, siden verden hele tiden endrer seg.

Men politisk konflikt knyttet til skatt er ikke noe nytt, understreker Takvam. Han viser til den gang daværende finansminister Per Kristian Foss innførte utbytteskatt mens han satt i Bondevik II-regjeringen og samtidig ikke klarte å gjennomføre planen om å fjerne formuesskatten helt.

– Da var det høyt konfliktnivå fordi mange mente at den borgerlige regjeringen innførte nye skattebyrder. Løftet om å fjerne formuesskatten ble ikke mulig å innfri, uten å bidra til at et stort antall ble nullskatteytere, forklarer Takvam.

Dagens debatt mener han at nok er forsterket av at det kom så mange ting på en gang.

– Det var store beløp og uforberedt. Jeg kommer ikke på en samlet pakke som denne, som er så omfattende de siste årene.

BI-forsker Harald Espeli er ekspert i skattepolitisk historie. Han viser til at det nok også tidligere har vært hard tone i skattedebatten i Norge, men det begynner å bli en stund siden temperaturen var såpass høy som nå.

– Det var stor strid om delingsmodellen i etter skattereformen i 1992. Det var en skarp offentlig debatt om denne. Høyre stilte seg bak reformen og kalte den for juvelen i kronen, mens NHO ønsket seg uttaksmodellen. Den gang gikk NHOs daværende administrerende direktør, Karl Glad ut og gjorde det det klart at NHO ville gå over Høyres lik. Det er kraftig ordbruk og en type jeg ikke har sett nå.

Også under etterkrigstiden var også tonen tøff da skatteprogresjonen var høy. I dag er vi et godt stykke unna skattesatser man opplevde den gang. Skatt på kapitalgevinst var på 88 prosent.

– Dette var beskatning som kunne gi folk grunn til å bli rasende.

(Artikkelen fortsetter under)

Laks og rederier

Før skattereformen i 1992 var selskapsskatten 50 prosent, i dag er satsen 22 prosent. Men det kan nok ha vært enklere å omgå de høye marginalskattene den gang. Og mange av de ressurssterke klarte å omgå skattene, forklarer Espeli og peker på at Anders Jahre ikke klaget på skatten. Det har han nok rett i for Sandefjords-rederen betalte knapt skatt mens han levde.

Åtte år etter rederens død var skattekravet mot boet på 778 millioner kroner og en skjult formue gjemt i utlandet.

Espeli trekker paralleller mellom redernes kamp mot skattesystemet og det siste halvårets debatt om grunnrenteskatt på oppdrettsnæringen.

– Det finnes historiske paralleller til å diktere egen skatt som norske rederier gjore. De har vært flinke til å få gjennomslag, sier han og legger til: – Lakseskatten har vært kontroversiell siden grunnrente ble lansert. Her skjer det interessante ting gjennom retorikken – oppdretterne sier de er villig til å betale mer i skatt, det sa de ikke for to år siden. I mellomtiden har de erkjent at det kommer skatt i en eller annen form.

Tungt innslag av moral

Retorikkekspert Kjell Terje Ringdal ved Høyskolen Kristiania mener at skattedebatten klart er blitt mer polemisk.

– Og så har den fått et tungt innslag av moral og moralisme. Vi ser at det er kommet nye argumenter knyttet til skatten at dette handler om at vi har et moralsk ansvar om å betale tilbake til samfunnet, sier Ringdal og viser til resonnementet at «her er man så heldig som får vokse opp i et land som har gitt deg mulighet til å bli rik, det gir deg et tilleggsansvar som må settes pris på.»

– Er du blitt rik i Norge og flytter til Vesterålen eller Sveits, så flykter du fra det ansvaret. Det er kommet et dugnadskrav om at alle skal delta. Slike dugnader kan du ikke kjøpe seg bort fra.

Ringdal oppfatter det som sosialantropologisk interessant at debatten handler om mer enn penger. Han påpeker at det nå også handler om at man også vil ha kroppen, sjelen og hjertet – ikke bare pengene. Det har skapt en ny dimensjon om at det å betale skatt ikke bare er instrumentell.

Selv er han ikke opprørt over skatten, men dreiningen i debatten opplever han som et interessant fenomen.

Ikke unaturlig

Rådgiver Tiril Rustand Halvorsen i tankesmien Agenda er enig i at temperaturen i skattedebatten er høy, men det er kanskje heller ikke så uventet, mener h un.

– Det er vel ingen som trodde at det er lettere å øke skattene enn å senke dem, sier hun.

Og med det mener hun også at bråket er ventet. Halvorsen viser til at reaksjonene som kom i kjølvannet av anbefalingene til utvalget som så på grunnrenteskatt i 2019, var på mange måter en prøveballong på dette.
Halvorsen forteller at etter åtte år med borgerlig regjering og store skattekutt for dem med mest, har Støre-regjeringen andre prioriteringer.

– Alle nordmenn betaler skatt, de fleste på sin inntekt og så er det noen som har masse kapital, og med nytt politisk flertall ventes det at de bidrar mer enn de kanskje var vant med under den forrige regjeringen, sier Halvorsen, og viser til at den nye økonomiske hverdagen som tok grep om nordmenns privatøkonomi i fjor, bidrar til å skru opp temperaturen i debatten.

(Artikkelen fortsetter under)

Retoriker Ringdal karakteriserer temperaturskiftet i skattedebatten som et snøras. De kommer plutselig, sier han.

– Vi har sett hvordan dette raset har handlet om å snakke ned folk med store inntekter. Det har vært dette skillet med «vanlige folks tur», det begrepet har vært en oppskrift på å sette folk opp mot hverandre. Det har dyttet folk opp i hjørner. «Du er rik og burde skamme seg, og vi skal ta deg». Det har blitt en hatskhet. Da kommer alle begrepene som rike, baroner, profitører, de som stikker av. AP og LO og utover mot venstre har alle på ulike måter vært ganske kjipe i sitt språk.

Halvorsen i Agenda kjøper ikke umiddelbart at slagordet «vanlige folks tur» virker polariserende.

– De aller fleste er i kategorien vanlige folk. Jeg tror begrepet vanlige folk er misforstått. Det er vel rundt 80 prosent som tjener under 750.000 kroner, og de har fått lavere inntektsskatt. Så er det de som har aller mest som har fått noe økt skatt, sier rådgiveren og legger til:

– Det er iboende menneskelig ikke å ville tape eller miste ting. Det skaper følelser. De aller rikeste er også en ressurssterk gruppe som har tilgang til media, og på den måten bidrar de til å fyre opp debatten, sier rådgiveren og peker på at det er andre samfunnsdebatter hvor karakteristikkene er langt hardere enn i skattedebatten.

Svekkes tilliten?

Ringdal mener debatten også er veldig intim-moralsk hvor det diskuteres hvor mye den enkelte skal betale.

– Debatten om hvor mye man tåler å betale er både prinsipielt og filosofisk uinteressant. Det tror jeg ingen er tjent med. Blir man møtt med at «det har du sikkert råd til», da flyttes debatten fra jussen og inn i moralen, sier han.

Tillit er en viktig faktor for å ha et velfungerende samfunn. Tillit til stat, til politiet og tillit til skattevesenet. Ringdal mener at den høye tilliten skyldes de små avstandene mellom mennesker og mellom makt og avmakt. En polarisert debatt kan svekke tilliten vi i dag har til systemet.

– Kanskje for første gang har vi fått øye på et trekk ved samfunnet som gjør det mulig å sette folk opp mot hverandre. De som blir utsatt for polariseringen gjennom omtaler som «at du som har råd til…» , rik og profitør. De som utsettes for disse meningene mister motivasjonen til å bidra. Jeg tror på positiv psykologi også til skattebetaling. Gi honnør og ikke kjeft, er en åpenbar god skattepedagogisk ide.

BI-forsker Espeli sier at sammenlignet med tidligere år er den økte flyttingen det grunnleggende nye.

– De skaper i seg selv en polarisering, sier Espeli som er enig i at tonen i skattedebatten i fjor var en ganske annerledes enn den har vært tidligere i dette århundret.

Dette, forklarer han, skyldes at motsetninger er viktigere i debatten enn tidligere. Og så er den allmenne situasjonen spesiell med krig i Europa, høy rente og økt nyfattigdom.

Utakknemligheten

Tilbake til LO-lederen. I januar gir hun et intervju med TV 2 hvor hun uttrykker skuffelse over de formuende som flytter ut av landet. På spørsmål om de som flytter viser utakknemlighet til landet de tjente opp formuene sine, svarer hun:

– Ja, jeg synes det. Jeg synes de burde sette mer pris på at velferdssamfunnet vårt har gitt dem anledning til å tjene penger. Da burde de tatt sitt ansvar ved å bidra til fellesskapet, sier Følsvik.

– Jeg synes ikke ord som «utakknemlig» er noe vi skal bruke, svarer NHO-direktør Ole Erik Almlid og utdyper:

– Vi må veie skattenivået mot behovet for at vi skal ha kapital til å investere i lokalsamfunn, i bedrifter. Vi må huske at for mange er spørsmålet om man skal tappe bedriften og lokalsamfunnet, for å sende penger inn i statskassen, eller skal vi investere disse pengene i nye arbeidsplasser. Da må vi ikke ha som mål at rikinger skal tas.
Følsvik skal vi høre mer fra helt mot slutten av artikkelen.

De brede forliks land

Skattedebatten har helt klart blitt kneppet til de ekstra hakkene, som følge av situasjonen samfunnet befinner seg i. Pandemien er knapt over, renter, strøm og matpriser skaper dyrtid og krigen i Ukraina får ringvirkninger.
Fasting i tankesmien Civita konstaterer at det er kommet et større alvor i debatten enn tidligere, og at dette ikke kom ut av et vakuum etter regjeringsskiftet i 2021.

– Vi kan dra starten på dagens debatt til Solberg-regjeringens tiltredelse i 2013. Allerede da fikk vi retorikken om skattelettelser til de rike, og disse påstandene fikk ikke et godt forsvar fra borgerlig hold. Dermed satte det seg et mønster at uansett hva man hevdet å skulle gjøre og i nesten hver diskusjon, endte det opp i skattelette til rike fra venstresiden. Ofte kunne denne påstanden bli fremmet når man diskuterte ting som kanskje ikke hadde noe med hverandre å gjøre, sier hun og legger til at slagordet «vanlige folks tur» bidro til ytterligere polarisering før hun utdyper:

– I en slik polarisering blir det enda mer tydelig skille mellom de som ønsker skatteletter for de rike og de som skal hjelpe vanlige folk, og retorikken om vanlige folks tur og å ta de rike, får fremtredende plass.

Fasting uttrykker bekymring fordi hun tror at polariseringen i debatten bidrar til at det blir vanskeligere for partiene på begge sidene av midtgangen å komme fram til de brede kompromissene.

– Det vil være mer krevende nå å være edruelig og fornuftig i slike forhandlinger. Det andre som er farlig er at det skjedde mye på skattefronten fra regjeringen, uavhengig og før anbefalingene fra skatteutvalget. Det betyr at det kan være vanskelig å inngå kompromisser fordi skattenivået er høyere på en del skatter nå enn det utvalget forholdt seg til. Skal du gjøre større vekslinger blir det trolig vanskelig å komme fram til kompromisser fordi du starter på et litt høyere nivå, sier Fasting.

Også Halvorsen i Agenda mener stortingspolitikerne bør gå i seg selv og så se på forslagene skatteutvalget presenterte før jul.

– Det foreslås prinsipielle endringer for å få et mer effektivt skattesystem. Det er flere forslag som mange på tvers av partipolitikken kan være omforent om prinsippene. Det er veldig mye snakk om formuesskatten, fordi det er den skatten vi har mot de som har mest, men det er mer å spille på som arveavgift og mer eiendomsskatt. Og så er fordeling et politisk spørsmål som det alltid vil være drakamp om. Temperaturen i debatten er høy, men regjeringen har stått fast og trygt på skatteendringene, som for eksempel grunnrente, til tross for sterk debatt. Men samtidig vist at de er åpne for justeringer.

Skatteforsker Espelid ved BI spør seg hvordan polariseringen i debatten kan påvirke fremtiden.

– En av de viktige konsekvensene er at det kan bli mye vanskeligere å få til tverrpolitiske skatteforlik. Hvor mye det betyr for tilliten til systemet, tror jeg er avhengig av hvor man er. For de som har tenkt eller vurderer å dra til utlandet, vil det fungere annerledes enn for dem som har tenkt å bli her.

Må se helheten

– Polariseringen skyldes ofte at man ikke ser saker i sin helhet, men tar frem enkeltsaker. Når man så i debatter forsøker å tegne et større bilde, ender man med å bli avbrutt – fordi det skal handle om den ene skatten og ikke hele bildet. Men ulike skatter og avgifter påvirker hverandre, og det kan være meningsløst å diskutere enkeltdeler. Da får vi heller aldri en mer nyansert debatt, sier finanspolitiker Heidi Nordby Lunde.

Lunde peker på at når man maler problemer med bred pensel, demoniserer meningsmotstandere og snakker om å ta de rike, så forsterkes forventningene til hva partiene skal levere i realpolitikken.

– Da blir det vanskeligere å gå til andre deler av det politiske spekteret for å finne kompromisser og løsninger som holder over tid. Målet er å finne løsninger som fungerer langsiktig, slik at man ikke hvert fjerde år lanserer systemer som skaper politisk risiko.

Politisk risiko burde bekymre mer, sier hun. Rikinger og investorer er ikke en fornybar ressurs, sier hun. Når økt skatt og mer politisk risiko først driver næringsdrivende ut av landet, så er det ikke gitt at de kommer tilbake.
Nettopp dette tror hun Arbeiderpartiet føler på. For selv om partiet nå ved årsskiftet har begynt å moderere retorikken, slik også Ringdal påpeker, har de levert kraftig tidligere.

– Det ser de nok ikke som så lurt nå. De har gravd en grøft det ikke er så lett å komme seg opp fra. Arbeiderpartiet samarbeider med et SV som er i konkurranse med Rødt, og når debatten er skjøvet fra ytterst venste og mot Ap, så blir det krevende også for dem.

Rotete rekkefølge

Politisk kommentator Magnus Takvam mener at mye av kritikken er forankret i at det ikke har vært en ordentlig prosess i riktig rekkefølge.

– Det var hastverksarbeid. Deler av skattepakken var dårlig forberedt og preget av hastverksarbeid. Behovet for ekstra milliarder etter pandemi, strømstøtte og Ukraina, trumfet hensynet til en grundig prosess. Det gjaldt særlig innføringen høyprisbidraget på vannkraft og den ekstra arbeidsgiveravgiften, konstaterer Takvam og peker på at regjeringen er blitt presset til å endre høyprisbidraget i etterkant av presentasjonen, fordi skatten var så høy at ingen ville investert i å øke effekten.

Takvam mener det er forståelig at regjeringen ønsker å innføre grunnrente eller høyere skatt på inntekter, men også her har det sviktet i håndverk og prosess. Han viser til Høyres alternative prosjekt, hvor de har reversert den midlertidige arbeidsgiveravgiften og redusert formuesskatten noe, men ellers er det ikke de store endringene fra regjeringens budsjettforslag.

– Det viser at det er mulig å få til skatteforlik på tvers av blokkene. Skal vi ha et forutsigbart skattesystem, må det være langsiktighet i det. At Arbeiderpartiet og Høyre er enige, er kjernen i få til det.

I kjølvannet av fremleggelsen av Skatteutvalgets rapport til regjeringen har medieoppslagene vært mange. Og til dels polemiske. Utvalgsleder Ragnar Torvik har kunne se omtale hvor utvalget anklages å stjele folks boliger eller å skjerme de rike. Han opplever at skattedebatten har fått økt temperatur langs noen dimensjoner.

(Artikkelen fortsetter under)

– Det skyldes nok delvis økte ulikheter – det er kanskje naturlig i en periode med økt formuesulikheter at man også får høyere temperatur. Du ser det i veldig liten grad i Norge sammenlignet med andre land. Se mot England eller USA, der tror jeg nok temperaturen eller polariseringen er på et nivå vi ikke er i nærheten av i Norge. Men vi ser nok tendenser som gjør at alle bør tenke gjennom språkbruken sin, sier han.

Torvik peker på at vi har dette skattesystemet fordi vi ønsker at fellesskapet vårt skal finansieres.

– Det å bruke skattedebatten til å drive polariseringen den ene eller andre veien – det tenker jeg ikke er så produktivt.

Torvik forklarer at det ikke er helt klart hvordan denne økte temperaturen påvirker mulighetene for brede forlik.

– Det kan bidra til større avstand mellom de politiske blokkene som gjør kompromisser vanskeligere. På den andre siden kan økt polarisering kanskje øke behovet for å finne sammen gjennom kompromisser.

Arven etter Solberg

I februar sendte vi en epost til LO-leder Peggy Hessen Følsvik om hennes utspill om å «ta de rike» og hvordan hun tenker et slikt utspill påvirker skattedebatten. Følsvik viser til at arven etter Solbergregjeringen er større forskjeller blant folk og at skattesystemet i de åtte årene de borgerlige regjerte, ikke var omfordelende nok.

– Nordmenn har verdensrekord i privatgjeld og verdensrekord i grunnformue. Gjelda har mange, men formuen er for de få. Dette er en tikkende bombe, og som for alle som har lån i banken og ikke så mye penger på bok bør være opptatt av. Fortsetter dette så stikker de rike i fra, og drar stigen opp etter seg. Vi vil det motsatte. De med mest må bidra mer, skriver LO-lederen.

(Artikkelen fortsette under)

Hun viser til sin forgjenger Hans-Christian Gabrielsen som mente at at ulikhet er som gift i den norske modellen.

– Det sa han fordi ulikhet ødelegger for tilliten i samfunnet, bremser veksten og det blir vanskeligere å få folk til å støtte opp om velferdsstaten, sier Hessen Følsvik og viser til at land med stor satsing på fellesskapet og utjevningspolitikk har hatt sterkere økonomisk vekst enn andre.

Men hvordan oppstår utsagn om å ta de rike, og hvorledes tenker LO-lederen at det påvirker skattedebatten, vil vi vite.

– Jeg har hver gang dette har vært diskutert understreket at vi ikke er ute etter å ta de rike, bare for å ta dem, men fordi økningene i de rikes formue er en viktig årsak til at det har blitt større økonomiske forskjeller i Norge. Og så er det enkelte som har interesse av å ta dette ut av sin kontekst. Ikke minst de som står for en helt annen politikk.

Hva gjelder brede skatteforlik peker Følsvik på at Solberg-regjeringen aldri søkte skatteforlik. Og at det var Arbeiderpartiet som stod i spissen for å få til dette.

– Brede forlik er viktige for å skape trygghet og forutsigbarhet for folk og bedrifter. Ingen er tjent med at skattesystemet snus opp ned etter hvert regjeringsskifte. Men enighet om et skattesystemer ikke er det samme som enighet om fordelingsprofil og skattenivå.

Ifølge LO-lederen er det Solberg-regjeringens skjeve skattepolitikk, som har bidratt mest til polariseringen.

Velferdskuttene den borgerlige regjeringene gjennomførte, mener hun bidro mest til polarisering.

– Dette handler om politikk og interessekonflikter. Det blir selvsagt debatt og politisk uenighet av sånt.