Erstatningskravet mot Skatteetaten var for gammelt

Erstatningskravet mot Skatteetaten var foreldet har Høyesterett konkludert med i en ny dom. Det betyr at krav må planlegges tidligere.

Etter bokettersyn ble to menn som drev næringsvirksomhet i hvert sitt enkeltpersonsforetak, etterberegnet for merverdiavgift og tilleggsavgift i 2011. Dette ble påklaget til klagenemnda, som opphevet vedtakene i 2014. Da hadde Skatteetaten allerede tatt utlegg og varslet tvangssalg. De næringsdrivende reiste krav om erstatning i 2014 for tap som følge av erstatningsbetingende myndighetsutøvelse, men skatteetaten avslo kravet.

I 2015 endret skatteetaten ligningen for 2005 og 2009 til de to. Også skattevedtakene ble påklaget og i 2017 fikk de medhold av klagenemnda.

I 2019 reiste de krav om erstatning for tap som følge av både avgifts- og skattevedtakene. Skatteetaten avslo fordi de mente kravene var foreldet. De to gikk så til sak, men tapte i både i tingretten og lagmannsretten. I midten av mai 2023 konkluderte landets høyeste domstol som de to lavere rettsinstansene: Kravet var foreldet.

Her kan du lese hele dommen

Hadde kunnskap tidlig

Det var enighet om at stevningen 17. september 2019 avbrøt foreldelsesfristen. Den alminnelige frist for foreldelse av krav er tre år. Skjæringstidspunktet for foreldelse var derfor 17.september 2016. Hvis saksøkerne visste eller burde kjenne til skaden og den ansvarlige før 2016, ville kravet være foreldet. Hovedspørsmålet i saken var om foreldelsesfristen for erstatningskravet begynner å løpe når skatteetaten fatter vedtak om etterberegning eller om fristen først starter når forvaltningsklagen er avgjort.

I dommen vises det til at foreldelsesfristen på tre år begynner å løpe fra det tidspunktet skadelidte fikk, eller burde skaffet seg, nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Høyesterett mente at verken ordlyden eller andre rettskilder gir grunnlag for å gjøre noe generelt unntak fra dette. Det avgjørende er dermed når skadelidte etter en konkret vurdering har den kunnskap som loven krever. Retten kom til at de to skattyterne hadde hatt den nødvendig kunnskap om alle betingelser for erstatningsansvar i mer enn tre år før stevningen som avbrøt fristen, ble framsatt.

Vedtakene

Avgiftsvedtaket som ble fattet i mai 2011, ble opphevet i august 2014. Dette var to år før skjæringstidspunktet i 2016. Høyesterett kom derfor til at denne del av erstatningskravet helt klart var foreldet uansett om foreldelsesfristen ble regnes fra tidspunktet for vedtaket eller fra opphevelsen av vedtaket.

Skattevedtaket var datert april 2015, og ble opphevet i november 2017. Hvis fristen ble regnet fra klagenemnda opphevet vedtaket, ville erstatningskravet ikke være foreldet. Høyesterett mente imidlertid de to næringsdrivende allerede på vedtakstidspunket i 2015 hadde den nødvendig kunnskap om tapet til å kunne fremsette krav på erstatning.

En av dommerne tok dissens og argumenterte med at foreldelsesfristen som utgangspunkt ikke begynner å løpe før det er truffet vedtak i klagesaken. Den mulige skaden det kreves erstatning for henger nøye sammen med om vedtaket er ugyldig eller ikke. Man har ikke «nødvendig kunnskap om skaden» i forvaltningssaker før klagesaken er avgjort.

Dommen viser at det er viktig å passe på at fristen for et eventuelt erstatningskrav ikke blir foreldet. Allerede før man vet om man får medhold i en klage og har grunn til å gå kreve erstatning, må man vurdere å fremme erstatningskrav. For å avbryte fristen må det tas ut stevning, alternativt kan det inngås avtale om forlengelse av foreldeselsfristen.

Sakskostnader

De ankende parter slapp å betale statens sakskostnader for Høyesterett, fordi spørsmålet i saken var av prinsipiell betydning. Statens sakskostnader for tingretten og lagmannsretten måtte de ankende derimot betale. Lagmannsretten tilkjente staten sakskostnader med den begrunnelse at spørsmålet i saken ikke var tvilsomt og dette fant Høyesterett ikke grunn til å omgjøre det.