Dessverre ser vi at det ikke gjør det. Nettopp derfor er det behov for Sløseriprisen.
Den aller første Sløseriprisen ble tildelt Stortinget. De ville ikke ta prisen imot.
AV: Jurymedlemmer Karine Ugland Virik, Gunnar Stavrum, Mats Kirkebirkeland og Hallgeir Kvadsheim i Sløseriprisen.
Vi er heldige som bor i et av verdens rikeste land. På mange måter er det et privilegium. Samtidig kommer det et stort ansvar med vår felles formue. Det handler om å tenke lenger enn bare ett år eller et tiår. Det handler om å ikke la seg friste til å bruke mer penger enn nødvendig. Og det handler om å ha kontroll på hvordan vår felles formue brukes. Dessverre ser vi at det er lett å se bort fra alt dette.
Hvert år når vi diskuterer kandidater til Sløseriprisen, er listen over potensielle vinnere lang. Så også i år. Noen ganger kan man nesten bli målløs over hvordan våre felles penger benyttes. Et slikt tilfelle var kommuneadministrasjonen som dro på luksushotell for å diskutere hvordan de skulle kutte kostnadene. Hvordan kan noe slikt fremstå som musikalsk for administrasjonen. Eller kommunen som fikk midler av staten til gratis kollektivtrafikk. Da de droppet gratistiltaket ønsket de likevel å beholde pengene fra staten.
Overveldende mange sykehus-utbygginger de siste årene har sprengt budsjettrammene sine. Vi spør oss om budsjettarbeidet har vært godt nok. Om de som bygger sykehusene har hentet kunnskap og erfaringer fra det forrige byggeprosjektet.
Juryens medlemmer undrer seg også over saker man ikke klarer å legge fra seg. Saker som burde være opplest og vedtatt at vi er ferdige med å diskutere. Slike saker som ikke er økonomisk bærekraftige og fremstår mer som et ønske om øke overflodssamfunnet enn å bidra til velferdssamfunnet. Skipstunnelen på Stord eller Nord-Norgebanen er to slike eksempler. De er hva man på godt norsk vil kalle «nice to have», men er på ingen måte viktig for velferdssamfunnet og kunne med stort hell vært skrinlagt for lengst.
Selv om det neppe blir noe av de to prosjektene, skaper de et inntrykk. Et bilde av at «vi har så mye penger at vi gjerne kan snakke om å investere i luftslott».
Når årets pris er stemt frem av Nettavisens lesere, ønsker vi også å gi en hederlig omtale til myndigheter som tar grep om kostnadene. Å få Sløseriprisen oppleves som kritikk, og det er den også ment for å være. Samtidig er balansen viktig. Det er også slik at myndighetene tar ansvar og setter foten ned. Det er med offentlig pengebruk som med fjellvettreglene – det er ingen skam å snu.